1.
Det han gjorde mot
de minste
har han gjort mot oss.
Sin nåde vil han gi oss
ved det livet som han ofret
på sitt kors.
Halleluja, halleluja,
det nye liv
blir født i oss
ved nåden fra hans kors.
2.
Han som kaller oss de minste
gir oss alt
som sitt.
Den syndeskyld vi bærer
er det Jesus som har båret,
alt er gitt.
Halleluja, halleluja,
hans egen Ånd
er ett med oss
ved nåden han har gitt.
3.
Alt vi gjorde mot hans egne
har vi gjort mot ham.
Den nåden som han
ga oss
ble den kjærlighet vi viste
mot hans navn.
Halleluja, halleluja,
hans kjærlighet
er ett med oss
ved nåden i hans navn.
Kristin Reitan
Molde juli 2012
DE
MINSTE .. ?
Hvem er de minste? Er det de som har falt litt utenfor i
samfunnet? Er det
de som eier minst eller har begrensninger og plager som fører til at de ikke
kan
leve som andre? Eller de som tilsynelatende er større syndere enn de
andre fordi deres synd er så synlig?
Er det de som kjenner seg ydmyket og bøyd Jesus kaller de minste? Hvem
er de minste, de små, de svake?
Da jeg skrev disse små versene i sommer, syntes jeg at fikk jeg se inn i
noe nytt i Guds Ord. Og jeg grunner
videre på dette.
Jesus sa en gang at "alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre,
det gjorde dere mot meg."
Og han sa at "det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere
heller ikke gjort mot meg."
Matteus 25.40 og 45.
En dag lå et vers i meg fra morgenen av. Jeg måtte finne det for å se
om det virkelig stod slik jeg trodde. Og jeg fant det jeg tenkte på.
Det var Jesus som sa det til sine disipler:
Den som tar imot dere, tar imot meg.
Matteus 10.40.
Ja, det står:
Og den som tar imot meg, tar imot han som har sendt meg.
Matteus 10.
Tar imot Gud, altså.
Et
annet sted snakket han om de små slik som dette:
"en av disse små som tror på meg."
Matt 18.6.
Er det de troende Jesus kaller de minste?
Er det de som
ikke har noe, som er så små i seg selv at de må få alt
om de skal kunne bli frelst?
Er det alle oss som får alt ved Jesu nåde, fordi han har båret alle våre
synder til korset?
Betyr det å ta imot det budskapet som disippelen forkynner, og som han
selv så ufortjent har fått del i?
At det i dypeste forstand er å lukke inn i sitt hjerte den gaven som en
disippel har fått,
og som han i liv og gjerning vitner om - om Jesus, om
hans soning for våre synder og at vi får alt gitt, av nåde?
Gud skiller jo ikke mellom rike og fattige på den måten som vi ofte gjør.
Nei, tvert imot.
Bibelen sier:
"Gud tar jo ikke parti for fyrster og akter ikke en rik høyere enn en
fattig. De er jo alle hans henders verk."
Slik står
det i Job 34.19.
Men Bibelen taler om en åndelig fattigdom.
Den fattigdom som vi merker
i oss selv når vi ser Guds hellighet -
og vår ufullkommenhet.
Den fattigdommen
som Jesus viser oss,
for at vi skal få del i hans rikdom.
Vår åndelige
fattigdom!
Og hans åndelige rikdom!
Den vi får når vi fødes på
nytt.
Det som er en åndelig fødsel.
Når vi tar dette Ordet til oss som
vårt, får vi del i en ny fødsel. Vi får
et nytt sinn. Som elsker. Når vi får Den Hellige Ånd, får vi et helt
nytt liv.
Da får vi får en spesiell kjærlighet
til hverandre.
Det er ikke en forutsetning for å få nåden, men en frukt av den nåden
vi har fått.
Ved denne nåde begynner vi å elske hverandre.
Vi tar imot hverandre.
Vi tar imot det som vi vitner om,
vitnesbyrdet om Jesus!
Vi er ett i hans kjærlighet.
Guds kjærlighet er utøst i oss ved
Den Hellige Ånd.
Alt dette får vi fordi Jesus kom til jorden for å frelse oss.
Slik kan vi få del i kjærligheten. Og elske Gud og hverandre.
Slik har Gud sagt det:
"Dette er kjærligheten,
ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning
for våre synder."
"Vi elsker fordi han elsket oss først."
***** *****
***** *****
Men vi merker snart at vi ikke er fullkomne i dette. Slik som disiplene. De
hadde også en annen side. Kjød, kalles det i Bibelen. Det kom tydelig fram
i en samtale disiplene imellom.
For hva hadde de snakket om?
De hadde snakket sammen om hvem som var den største ...
Det var da Jesus satte seg ned:
"Da satte han seg ned, kalte de tolv til seg og
sa til dem: Om noen vil
være den første, han skal være den siste av alle, og alles tjener.
Så tok han et lite barn og stilte det midt iblant dem, og han tok det på
armene sine (da må det må ha vært ganske lite, altså
...) og sa til dem:
Den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg.
Og den
som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som sendte meg."
Markus 9.35-37.
Når jeg
leser dette, undres jeg på hva han mente med å ta imot ett lite
barn. Men han sa noe mer. Og det forklarer det for meg: Han snakket om
å ta imot det ene barnet - for sitt navns skyld.
I Bibelen er navnet et uttrykk for personen som bærer
navnet. Jesu navn
er Jesus selv og det som han har gjort for oss. Det som gir oss livet i ham.
Han ble fattig for at vi skulle bli rike. Ikke på den rikdom som ruver i den-
ne verden. Det dreier seg om en åndelig rikdom som vi får se inn i og leve
i - allerede nå. Og dessuten et løfte om det vi en gang skal få se fullført i
det fullkomne. I det salige himmelske riket. I hans herlighet!
Vi får alt i hans navn, ved hans død til soning for våre synder, og ved hans
oppfyllelse av alle bud. Også det stedfortredende.
Derfor ser Gud på oss som
om vi er syndfrie i det øyeblikket vi tar imot ham.
Og fra da av er dette veien vi får se: nåde!
Jesus er vår stedfortreder. Det som han har gjort gjelder for Gud som om
vi har gjort det.
Når Gud ser på våre liv, ser han Jesus og hans liv. Og det var fullkomment
og rent. Han var kjærlighet.
Og kjærligheten er hensikten med, ja oppfyllelsen av alle bud.
Gud ser synden som sonet. Vi er skyldfrie for den Hellige Gud - på grunn
av Jesus Kristus. Vi kan ikke bli dømt, for
det er ingen skyld å dømme.
Jesus har allerede sonet all vår skyld. Vi blir
tilregnet det som han har
gjort. Dette er den frelsen vi får se inn i. Dette var det Ordet disiplene
skulle forkynne. Og de som tok imot dette ordet, denne frelse, de tok
virkelig imot disiplene.
**** **** ****
Det er mye vi ikke forstår, og vi er slett ikke syndfrie i oss selv. Altså i vårt
kjød,
dette i oss som vi merker når vi fristes til synd. Uttrykket "vår gamle
natur" uttrykker er det samme. Så lenge vi lever, vil både vi selv og alle andre
merke denne siden ved oss.
Derfor er også de troende ufullkomne i sin kjærlighet til
hverandre. Frelsen
handler utelukkende om det ord vi forkynner. Ordet om at Jesus er vår
frelser. Men når dette ordet har blitt vår glede, vil vi merke at vi elsker de
som har fått del i den samme Ånd - ved det samme ord. Vi som
ikke vet
oss noe annet til frelse enn Jesus Kristus - og som får del i alt hans ved dette
ordet, vi
vil merke en frukt. Den Hellige Ånds frukt i våre liv. Som vi selv
ikke kan prestere eller forstå. Men altså vil merke. Vi begynner å elske de som
som slik har fått Jesus og hans frelse som sin første kjærlighet.
Vi,
som ikke får fred uten å være trygge på at vi tilgitt, vi får Den Hellige Ånd
øst ut i våre hjerter. Vi får del i Guds egen kjærlighet
i vårt sinn.
Ved den nye fødsel og det nye sinn vi får når vi tar imot Jesus, får vi del
i
noe helt nytt, et nytt liv. Men Bibelen snakker altså om at vi samtidig har
et kjød.
Eller vår gamle natur, som også er brukt for å forklare dette.
Og kjødet vil ikke det som Gud vil. Det er i en stadig kamp mot det nye
livet som vi har fått del i.
Det
er fint å bruke betegnelsen kjød. Det betyr ikke kropp. Det er ikke
synd å ha en kropp. Det kroppslige er ikke syndig i seg selv, men vårt
indre er syndig. Derfor er alt ved oss preget av synden. Ordet kjød for-
klarer det som bor i oss og som hindrer oss i
å lyde Gud. Derfor gir
Gud oss en ny fødsel slik at vi kan tjene Gud, på tross av at vi fremdeles
merker at vi fremdeles kjødet.
Dette kjødet gjør at ingen kristen har en visdom slik Jesus hadde det,
eller er syndfrie slik han var det. Og det merker vi også ved at vår kjær-
lighet til hverandre aldri blir fullkommen
så lenge vi lever på denne
jorden. Enda vi ønsker det.
Vi vil det
gode, men merker stadig at vi snubler og faller og kommer til
kort. Det viser jo disse versene om disiplene også. Men Jesus var deres
frelser. Og han ledet dem inn i troens liv. Den tro som har alt i ham.
Den tro som får komme til ham med sin synd. Igjen
og igjen.
Ikke slik at vi unnskylder den, men med sorg må merke den synd "som
henger
så fast ved oss." Hebr 12.1.
Hos Jesus får vi øye på et kors. Der får vi del i hans soning for den synd
som plager oss og som frister oss til fall.
Frelsen er ved hans kors. Frelsen er Jesus selv.
Dette budskapet er for de som får se seg selv som de aller minste, i den
betydning at
de er ute av stand til å yte noe selv.
De får se seg som det bitte lille barnet som Jesus løftet opp - og holder
tett inntil seg i sine armer.
Vi vet noe om hva så små barn trenger. Vi løfter dem. Vi bærer
dem. Vi
vasker dem. Vi mater dem. De må få alt.
Slik er vårt liv i Gud.
Hebreerne 2.13:
"Se, her er jeg og de barna Gud har gitt meg."
Og forklarer:
"Da nå barna har del i kjøtt og blod, fikk også han på samme vis del i det,
for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde,
det er djevelen,
og fri alle dem som i frykt for døden var i trelldom hele sin livstid."
Vi
kalles de minste. Vi er barn. Guds barn.
I bergprekenen sa Jesus: Salige er de fattige i ånden .. I første øyekast
kan det se ut som om han snakker om de fattige, men Jesus snakket om
de som var fattige i seg selv. Fattige i sin
ånd. Og som hadde innsett det.
De hadde ikke noe de kunne bringe til Gud. Ikke noe annet enn synd.
Den er salig, sier Jesus, som tar imot det som han vil gi oss. Av nåde.
Vi får være Guds barn.
"Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn,
og det er vi."
1. Johannes 3.1.
"Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg ..."
Slik skrev Paulus det til korinterne. Og han fortsatte:
"For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er
blitt
visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning."
1.Kor 1.
I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket
oss og sendt sin Sønn
til soning for våre synder.
***** ***** *****
Jeg arbeider videre med disse temaene
mens jeg kladder videre
og deler det med dere. Om det er noen som leser det?
Det kom et ord
inn i min tanke fra morgenen av i dag også.
Det underlige ordet som Jesus sa om døperen Johannes:
"Noen større enn døperen Johannes er ikke reist opp blant dem som er
født av kvinner. Men den minste i himlenes rike
er større enn han."
Matteus 11.11.
Den minste. I himlenes rike?
Hvem er den aller minste, men som likevel er mye større?
Er det Jesus?
Talte han om seg selv?
Han steg ned:
Han "fornedret seg selv og ble lydig til døden,
ja døden på korset."
Slik står det i Filipperne 2.
På grunn av sin fornedrelse, var det han som ble den
aller minste
iblant oss.
I den forstand ble Jesus mindre enn noen av oss.
Han som verden ble skapt ved. Jesus Kristus.
Ingen har blitt så fornedret som han da han ble et menneske.
Som menneske bar han all vår skam på seg. Og ble dømt av Gud,
sin Far, på
et kors. I vårt sted.
Slik ble han den minste, han som er den største av oss.
Slik står det i sammenheng:
Han fornedret "seg selv og ble
lydig til
døden, ja, døden på korset.
Derfor har óg Gud høyt opphøyet ham
og gitt ham det navnet som er over alle navn."
Halleluja!
Slik er vår
frelser.
Han er det vi får tilhøre.
Som hans minstebarn.
***** ***** *****
Noen dager og kvelder har gått.
Tankene arbeider videre. Jeg trodde jeg var
ferdig med temaet,
men det ble så fint for meg å tenke på dette å få være en av
hans minste.
Ja, det ble så veldig fint!
Så jeg
funderer videre på de underlige ordene. Og på nærheten i dem.
På minstebarnet i familien. Elsket. Og så avhengig av alle rundt seg. I
Guds familie får vi være elskede minstebarn.
Et minstebarn er født inn i familien.
Det kom ikke inn i familen og fikk
høre til på grunn av fortjeneste, men på grunn av en fødsel.
Som minstebarn i Guds rike er vi også kommet inn i det og har fått alt
som hører dette hjemmet til. På grunn av fødsel.
En vanskelig fødsel,
kan hende. Men kunne vi hjelpe til?
Våre mødre fødte oss. Kanskje gjorde det vondt. Kanskje var det trangt
å komme ut. Det aner oss.
Glemselens gave har gjemt dette i oss et sted. Men dette vet vi:
Vi kom ut. Ut fra livmoren. Til et liv.
Vi oppdaget i grunnen bare at vi var kommet ut. Og vi lever i denne
oppdagelsen hver eneste
dag. Vi er født ut, eller inn i denne verden.
Til et liv.
Den fødselen som Ånden
fører fram i oss, den foregår på samme vis.
Uten vår hjelp. Ved det Ordet vi hører om Jesus, arbeider Den Hellige
Ånd i våre hjerter og viser oss alt vi eier i Jesus.
Han har gjort alt. Vi får alt.
Og dette som også jeg får, det skal jeg få se enda dypere inn i.
Det betyr egentlig
bare å få se dypere inn i nåden. Og alt det som
vi eier i denne nåden.
Vi
kunne ikke hjelpe Gud med det verk han har gjorde for oss.
Vi kan heller ikke hjelpe Gud med hans verk i oss nå.
Det er han som gjør alt.
Akkurat som det lille barnet i familien får være i den familien det nå
hører til i, får vi være i Guds nåderike. Og slik som det lille barnet
stadig gjør
nye oppdagelser i den verden det er født inn i, får vi se
mer og mer inn i hva vi har fått i det åndelige riket.
Som troende, som et Guds minstebarn oppdager jeg en ny verden hele
tiden. Og får se dette livet i ham. Skaperen. Frelseren.
Som gir meg alt.
Det er dette som er forskjellen på livet utenfor og livet med Gud. At
vi er født av ham. Uten at vi kunne gjøre noe for at det skulle skje.
Det er dette Bibelen kaller nåde.
Jammen. Sier vi. Jammen, jammen. Vi må jo tro, sier vi. Eller ha gode
gjerninger. Eller?
Hva er troen annet enn dette å få se han som er som en mor og en far
for oss. Der vi får ligge
i fanget. Og være i hans blikk fordi vi er født.
Dette helt nye som skjer i det øyeblikket vi får våre synder tilgitt. På
grunn av hans gjerning på Golgata kors.
Ikke
vår gjerning, men hans.
.....
..... .....
Hva er tro? Er det en slags gjerning?
Kommer barnet ut av mors liv på grunn av tro? Eller ved fødsel?
Fødselen skjer bare. Mor strever vel. Men barnet kan ikke gjøre noe
fra eller til. Og så er barnet ute. Og inne i en familie.
Slik er den åndelige fødsel. Den som Guds Ånd fører fram i oss. Han
tar bort det
som skjuler alt for oss. Det er som om han tar oss ut av
et mørke. Det mørke som sier oss at vi ikke kan eller vil tro på ham.
Han føder oss. Ut av livmorens mørke. Til lyset.
Vi kommer ut og får se!
Den Hellige Ånd arbeider med oss. Hans arbeid går ut på å vise oss noe.
Han viser oss vår synd. Og
så henviser han oss til Jesus som har sonet
den.
Alt er ferdig og vi kan få alt
ved hans kors. Når dette smelter sammen
med oss som en sannhet og vi tar det til oss som vårt eget, formes det
i oss som en bønn om å bli frelst. Og i det øyeblikket vi ber om å bli
frelst ... I det øyeblikket er vi det.
Vi blir født ved det vi hører. Eller leser. Vi fødes ved en sannhet som
vi får se
inn i. Vi får del i livet ved en annens gjerning. Guds gjerning.
Vi oppdager at vi tror.
Dette er Guds gjerning i oss. Han legger denne tro inn i oss. Gud selv
overbeviser oss - og lokker oss inn i sin kjærlighet.
Vår far i himmelen frelste oss ved å sende sin sønn til jorden.
Sønnen
var villig og kom. Og han fullførte alt. I stor smerte full-
førte han alt. Han har frelst oss.
Men dette kan vi ikke få del i uten at vi får vite om det.
Og vi kan heller ikke forstå det uten at Guds Ånd forklarer
det for oss.
Gud kaller det en åpenbaring.
Denne åpenbaringen er den tro vi får.
Som en gave.
Når vi slik får se Jesu frelse, da er det et sikkert tegn på at Gud er hos
oss og hvisker noe inn i vårt øre. Dette er nemlig hans verk i oss. Det er
han som har kommet oss helt nær.
Det er som om vi kommer ut av et mørke og inn i et lys når vi får se
hva vi eier - i ham.
Til å begynne med kan det være svakt. Eller uten noen opplevelse, kanskje.
Det kan også være
som en brusende glede. Dette varierer fra person til
person. Fødslene er aldri helt like. En jordmor spør aldri om hva den ny-
fødte føler.
Det første smilet kan skape
glede i henne som fødte. Men fødselen
skjer ikke når barnet smiler. Det skjer i det øyeblikket barnet er ute
av mors kropp. Da er barnet født.
I Guds familie skjer denne fødselen når Den Hellige Ånd viser
oss Jesus
og det som han har gjort ferdig for omtrent 2000 år siden. Til og med
tidsregningen
ble ny fra da av!
Når dette ordet om Jesus kommer inn i våre sinn og blir en del av oss,
da er vi født på ny.
Det blir en del av oss på samme måte som bokrullen ble ett med profet-
en i det gamle testamente, da Gud ga ham beskjed om å spise den.
Ordet ble ett med ham. Det ble hans.
Det eneste som kan hindre denne fødselen, er at vi ikke vil ha det vi kan
få del i ved Jesu kors.
Vi kan ikke prestere denne fødselen, men vi kan protestere. Vi kan hind-
re den i å skje. Men i det øyeblikket vi ser inn i dette ordet, det som Jes-
us kalte evangeliet ..
.. i det øyeblikket er vi minstebarn, så sant vi altså ikke takker nei fordi
vi ikke vil tro og ikke vil ha det han gir.
I det øyeblikket vi tar imot ham, er vi barn. Guds
minste.
.....
..... .....
Det nyfødte barnet er en stor glede! Og når vi er født på ny, gleder
himmelen seg over oss.
Og vi får se inn i hva som virkelig er glede!
Men vi får se inn i flere sider. Foreldre merker det ganske snart.
Det lille nye som har kommet inn i familien, gjør
ikke alltid som
foreldrene sier.
Når barnet spytter ut maten og har det kostelig
morsomt ved å gjøre
akkurat det som det ikke får lov til, viser barnet oss noe om seg selv.
Hvordan vi alle er.
Og det ligner på hvordan vi er, overfor Gud. Det viser våre åndelige
egenskaper. Kjødet. Ikke så lystelig akkurat ...
Det nye sinn vi får del i, vil det Gud vil. Og tjener Gud.
Men vi merker altså også at vi vil det motsatte av det Gud vil.
Men som minstebarn
er vi elsket. Foreldrene viser ikke barnet bort når
de oppdager trassen. De viser barnet veien inn til seg. Og snart er det
bare smil og varme i et fang. Til hvile. Eller lek. Eller mat.
For barnet må ha mat for å leve videre. Slik vi også trenger
det som Guds
barn.
Maten er Guds Ord. Maten vi lever av er nåde.
Bibelen er en stengt bok for den som ikke vil ha det som himmelen gir.
Men for
den som har fått frelsen lagt inn i sitt hjerte ved Den Hellige Ånd,
for den vil Ordet en dag åpne seg. Ja, det har åpnet seg når vi får se hans
frelsesverk og vil ha det som vårt.
Den gleden og den herligheten vi får se inn i, er det Den Hellige Ånd som
viser oss og lar oss forstå mer og mer av.
Mens du leser dette, kan det hende at han viser deg inn i noe som jeg
ikke har forstått enda. Han er suveren i hva han gjør
og hva han åpenbarer
for oss. Og han gjør det litt etter litt.
Han
viser oss inn i det, slik han gjorde det med disipene. Han gikk fys-
isk sammen med dem i tre år. Og han forklarte dem hva som skulle skje
når han skulle forlate dem.
For hvordan skulle de kunne klare seg da? Hvordan skulle de få svar på
alle sine spørsmål da?
De fikk et løfte:
Talsmannen, Den Hellige Ånd, som jeg skal sende i mitt navn, han skal lære
dere alle ting, og minne dere om alt det som
jeg har sagt dere.
Fred etterlater jeg dere.
Min fred gir jeg dere.
Ikke den fred som verden gir,
gir jeg dere.
La
ikke deres hjerte forferdes,
frykt ikke!
(Joh. 14.26-27.)
Slik taler Jesus til oss også. Til sine elskede barn. Minstebarna.
**** **** ****
En av displene, Johannes, beskrev seg selv som "den som Jesus elsket." Han
var disippel og hadde hørt Jesu avslørende ord til dem da de hadde snakket
sammen om hvem som var den største.
Og han hadde vandret med ham, og som de andre disiplene sett hvordan de
hele tiden kom til kort.
I denne vandringen fikk han se seg som elsket og tilgitt. Ikke elsket mer enn
de andre. Jesus elsker alle mennesker like høyt.
Alle!
Men han hadde gått sammen med Jesus i flere år og lært at han, i seg selv,
var fattig i ånden og derfor måtte få
alt som en gave.
Jeg har lurt på om dette var den viktigste undervisningen Jesus gav dem.
At de
skulle få se sin totale fattigdom, i ånden. Altså at de kom til kort og
ikke hadde noe de kunne yte i forhold til sin frelse. Og heller ikke i det liv-
et de hadde begynt å leve som troende.
For om de i det ene øyeblikket hadde sett hans under, er det interessant
å se dem i de neste situasjonene de kom opp i. Som Jesus selv ledet dem
inn i.
Ville han vise dem hvor flinke de var? Eller: ville han ta fra dem deres
tro på seg selv?
Hva holdt han egentlig på med?
Jesus overrasket hele tiden. Og snudde opp ned på deres forestillinger.
Hvordan måtte det ikke være å se en liten nistepakke bli nok mat til flere
tusen mennesker.
Og hva tenkte de da de, mette og tilfredse etter dette
underet, gjorde det Jesus ba dem om, nemlig å samle opp alt det som ble
til overs. Ble det tro av dette? Ble de trenet til å forbedre seg? Eller ..
... holdt han på med å avsløre dem? Og vise dem
at de faktisk ikke hadde
noe de kunne bringe til ham?
Mon de selv tenkte at de heretter aldri skulle
tvile? Jeg skriver dette av
erfaring. For slik har jeg tenkt. Og jeg synes at han har undervist meg på
samme
måte som han underviste sine disipler.
For det hendte noe like etter at han hadde gjort dette underet. Jesus
nødet dem til å dra over til den andre siden av sjøen.
Han selv ble ikke med.
"Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land.
Han så at de slet hardt med å ro, for de hadde vinden og bølgene mot."
Slik står det. Og pedagogen lot dem streve lenge før han kom dem til
hjelp. Det var natt. De strevde. Likevel drøyde han med å komme.
Men i den tyngste og vanskeligste
del av vakten skjedde det noe. For
oss kan det ofte synes som han venter i overkant lenge før hjelpen
kommer.
Men om den fjerde nattevakt, i de hardeste timene like før morgenen
grydde, står det:
I den fjerde nattevakt kom han til dem vandrende på sjøen, og ville gå
forbi dem."
Når jeg leser det nå, ser jeg noe i setningen som jeg aldri kan huske å
ha lagt merke til før.
Han lot som om han ville gå forbi dem. De var i en
prøve. Troens prøve.
Og hva skjedde da? Ble det en demonstrasjon av troens kvalitet og disip-
lenes store mot? Eller?
"Men da de fikk se ham der han gikk på sjøen, trodde de at det var et
spøkelse, og satte i et skrik.
For de så ham alle og ble slått av skrekk. Men straks talte han til dem
og sa:
Vær
frimodoge! Det er meg, frykt ikke.
Han steg da opp i båten til dem, og stormen stilnet. Men de var helt
ute av seg, av forundring." (Markus 6.)
..... ..... .....
En annen gang ble han med i båten. Og la seg til å sove der.
Var han trøtt? Kanskje det, men han ville først og fremst vise dem noe.
De hadde sett hans mange under. Og
rodde kanskje fornøyd av sted i
bølgene.
Men Jesu neste undervisningsøkt var slik: de
kom inn i en kraftig storm.
Bølgene ble så store at de begynte å komme opp i båten. Ja, så mye at
båten holdt på å fylles.
Og der lå Jesus. Og sov.
Hvordan reagerte de? Hvordan var motet da?
Det står at disiplene ble svært redde. Og jeg undrer meg over hvordan
det hørtes ut da de ropte. Var det anklage i stemmen?
Ja, for de ropte:
Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
Hvor var det blitt av deres tro?
De hadde ingen tro å bringe Jesus. Men han hadde noe han ville gi til
dem. Det var selve saken.
Midt i stormen, da vinden ulte rundt ørene deres, hørte Jesus deres
fortvilte rop. Ja, han visste på forhånd hvordan ropet ville bli.
Og så.
Fullstendig uten hjelp av sine disipler, ja på tross av dem, skjedde
det. Han talte til vinden og til bølgene.
"Han truet vinden og sa til sjøen: Ti, vær stille!
Og vinden la seg, og det ble blikk stille.
Kanskje det var kjærlighet i hans stemme da han talte til dem?
Jeg tror det. Kjærlighet. Ømhet uten anklage:
Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?
(Mark 4.39.)
Nei, de hadde ikke tro. Ikke annet enn den tro som hadde begitt seg
i lag med ham. For å få alt. Av nåde.
Jesus ville vise dem at de skulle få alt.
Jeg har altså undret meg og tenkt på om dette var målet med
all den
undervisning han ga disiplene. Det var av kjærlighet han førte dem inn
i disse situasjonene.
Inn i stormene. Eller ut i ødemarken der det ikke
var mat.
De ble avslørt. Og denne kjærlighetsavsløringen
var en forusetning for
at de skulle gi opp sitt eget strev. For slik er den frihet han gir. Han
viser oss våre
mangler for å få komme til, slik at han får gi oss alt sitt.
Og gjøre alt selv.
Disiplene hadde ikke noe i seg selv, men de fikk alt av sin Frelser.
Og det var viktig for dem å få øye på dette.
For det er dette som er budskapet. Til de minste.
***** ***** *****
Det er søndag morgen i august og Bibelen ligger oppslått på bordet
når jeg setter meg ned med kaffe og
frokost. Jeg får en tanke om å se
om det står noe om "de minste" på siden som ligger oppe, og ser etter.
Øynene mine faller noe forundret på det Jesus sa:
Han sa: hva skal vi ligne Guds rike med?
Hva lignelse skal vi bruke om det?
Det er som sennepsfrøet. Når det blir sådd i jorden, er det mindre enn
noe annet frø på jorden.
Og når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster.
Det skyter store greiner, slik at himmelens fugler kan bygge rede i skyg-
gen av det.
I
mange slike lignelser talte han Ordet til dem, så mye som de var i stand
til å høre.
Uten lignelser
talte han ikke til dem. Men når han var alene med sine
disipler, utla han for dem alt sammen.
Markus 4.30-34.
Jeg undrer meg. Og hadde jeg ikke sett dette i går, da jeg lette etter
versene om da Jesus stilte stormen? Ikke så merkelig da, om det var den-
ne siden som lå åpen fra kvelden før.
Og så får jeg se at det var dette Jesus sa til disiplene før han sendte dem
ut i bølgene. Slik var undervisningen de fikk før han lot dem komme i situa-
sjoner der de fikk se seg selv og sin hjelpeløshet. Og som i sin
fortvilelse
hadde ropt til Jesus som om han ikke var om bord i båten, ja som om den
kunne gå
ned mens han, Guds sønn, var i den.
Gud - i deres båt.
***** ***** *****
Jeg fortsetter med
mine skriverier nå i dag. Og synes at det er godt å vite
at Gud er i min båt.
Gud
var i deres båt. Han forvandlet dem ikke. De var stadig like små. Og
det erfarte disiplene daglig. De erfarte det hver gang de ble skrekkslagne
over et eller annet som de ikke kunne se noen løsning på.
Men Jesus var der. Og han fikk komme til. Han alene. Og der han
får komme
til uten vår hjelp, der vokser det fram noe.
Et sennepsfrø i jorden.
Et frø i oss. Et ord om ham er sådd i oss!
Det vokser opp et tre, sa Jesus. Eller
en hage, som Bibelen også bruker for
å beskrive dette.
..... ..... .....
Det
startet i en hage. Som var så god å være i. Denne hagen som bare de
to første menneskene fikk oppleve, men også måtte ut av.
En hage de ble adskilt fra på grunn av synden de ble lokket inn i.
Men som Gud allerede før dette fallet,
hadde en plan for. En rednings-
plan.
Adam og Eva var redde og forkomne. Nakne i dommens
øyeblikk. De hadde
ikke noe å kle sin nakne skam med. Fikenbladene de prøvde å knytte om
livet,
kunne aldri dekke dem helt. Derfor, eller på tross av deres fall og
den redning de prøvde seg på ved å gjemme seg i hagen, på tross av den
unnskyldning de kom med for å prøve å legge skylden over på andre, på
tross av alt i dem, skjedde
det noe nytt. Og dette skjedde allerede den
dagen de to falt.
Guds kjærlighet ventet ikke med løsningen.
For en plan var tenkt ut. Ja,
før en eneste en av oss ble skapt hadde noe skjedd i Guds himmel.
Var frelsen der? Før verden ble skapt?
Jeg ser etter i Guds ord:
"For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt."
Ef 1.4.
Ja, jeg leser også at Gud "forut" har bestemt oss til å få barnekår hos seg
selv.
Forut bestemt ... til noe.
Til et kår som et barn fødes inn i. Til et barnekår hos Gud.
Men vet vi noe om hvordan dette skjedde i Guds himmel?
Guds ord lar oss få vite det: I kjærlighet
har han forut bestemt oss til å få
barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin
nådes herlighet, som han ga oss i Den Elskede.
Slik beskriver Bibelen dette. Det står i brevet til efeserne. Og det står
videre:
I ham har vi forløsningen ved hans blod,
syndenes forlatelse, etter hans
nådes rikdom.
Slik fikk Paulus føre dette i pennen. Guds egen
penn som ble til skrift i
jordens visnende hage. Og ble til en bok. Guds bok til oss.
Her er hele den hemmeligheten
som lå skjult fra skapelsen av og som steg
fram, klarere og klarere også i den gamle pakt. Den plan som var i Guds
tanke fra evighet av, som ikke en gang engler hadde full innsikt i. Ja, for vi
kan lese om englene, hvordan det var for dem å vente på å få se inn i rik-
dommen i den plan Gud hadde for menneskene.
.. dette som englene traktet etter å skue inn i.
1. Peter 1.12.
Og hvordan dette var for profetene i den gamle pakt, altså før Jesus kom og
fullførte frelsesverket, står det noe om i samme kapittel.
Vi får et blikk inn i deres forståelse av dette. Det nye testamentet forklarer
det gamle.
Bibelen forklarer seg selv, og her får vi se litt inn i hvordan de tenkte de
profetene som levde før Jesus ble
født.
Jesu disippel Peter skrev det slik i Guds bok:
"Om denne frelsen var det profetene
gransket og ransaket, de som profeter-
te om den frelse de skulle få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid
Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser
og herligheten deretter."
"Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette
som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet
ved Den Helliige Ånd, han som ble sendt fra himmelen - dette som engler
trakter etter å skue inn i."
1.Pet 1.10-12.
Allerede
i den gamle pakt var Kristi Ånd i profetene. Hans Ånd, som er en
vellukt for Gud. Og en duft av liv til liv for oss.
De fikk se inn i det, som i glimt. Og skrev om det de så. Det er dette hele
det gamle testamente handler om.
Jesus forklarte disiplene dette da han åpenbarte seg for dem etter at han
hadde blitt reist opp fra de døde.
Disiplene var i frykt og stor sorg enda en gang. Fordi de nå trodde at Jesus
likevel ikke kunne ha vært den Messias han hadde gitt seg ut for å være.
For nå var han jo død.
Nå var i alle fall alt håp ute, tenkte de.
De gikk sammen på veien og snakket om det skrekkelige som hadde skjedd.
Hva gjorde Jesus da?
"Og det skjedde, mens de gikk og samtalte og drøftet dette, kom Jesus selv
nær til dem og slo følge med dem." Lukas 24.15.
Og så får vi lese hele samtalen mellom
Jesus og de skremte og forvirrede
disiplene. Han begynte å undervise dem:
Han begynte fra Moses og
fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skrift-
ene det som er skrevet om ham." Lukas 24.27.
Om ham.
Om Jesus altså. I det gamle testamentet?
Det står om ham i alle skriftene. Fra Moses av.
Sa Jesus.
Står det virkelig om ham i Mosebøkene?
Var nåden der allerede i den første boken i Bibelen?
Var det dette Adam og Eva fikk et løfte om allerede den dagen de hadde
syndet. For også da var det en som vandret. Adam og Eva fikk høre Guds
skritt i hagen. I Guds bok står det:
De fikk høre Gud komme vandrende til dem i hagen, da dagen var blitt sval.
Gud så etter dem. Enda
han visste hvor de var. Han sa:
Adam, hvor er du?
Og etter at han spurte etter ham og lokket fram deres egne ord om den
redsel de nå kjente på. Sa han ...
til slangen ...
... at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode.
Og hvem var han som kom fra kvinnens ætt? Det var Jesus.
Jesus skulle knuse hodet til den slangen som
hadde fristet dem.
Allerede den første dagen altså. Den dagen syndefallet skjedde. Allerede
da
viste Gud dem sin frelse.
Senere, samme dag, gjorde Gud det som de to ikke klarte med fikenblad-
er.
Gud selv gjorde klær til dem. Nye klær. Det kunne han gjøre fordi
Guds frelsesplan allerede lå ferdig i hans hjerte. Allerede før syndefallet
gjaldt denne planen for Gud, som om frelsen allerede var fullført av ham.
Av Jesus.
Derfor ..
"gjorde Gud kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem."
Mosebok 3.21.
Jeg undrer meg over hva de tenkte da Gud kom til dem på denne måten
etter at de falt og hadde oppdaget sin nakenhet og sin skam. Og deretter
gjemte seg for Gud i hagen. I stor frykt dommen.
For de var skyldige. Og visste dommen. De skulle dø hvis de smakte på det-
te ene treet i hagen som Gud forbød dem å ete av. De kunne ikke
leve i
samfunn med ham hvis de vendte seg bort fra ham ved å gjøre imot ham.
Det hadde Gud sagt.
Men treet som de ikke skulle ete av, kunnskapstreet som slangen lokket dem
til å smake på fordi det kunne gi mer kunnskap enn den de hadde fått av Gud,
det fristet.
Slik lokket, løy og lovet slangen dem noe som så ut som litt mer og litt bedre
enn det som var Guds gave til dem.
Gud hadde bare gitt dem kunnskap om det gode. Nå kunne de få vite noe
mer. Og nå hadde de fått kjenne denne kunnskapen. Og frykt og skam var
kommet over dem.
Derfor gjemte de seg i sin nakenhet. Redde og forkomne. De merket de
første spor av den nye kunnskapen de hadde fått: om
det onde.
Dere skal få kunnskap om godt .. og om ondt, hadde djevelen sagt. De skjønte
mer
nå. De merket det i hele seg.
Så kom Gud, som de nå var blitt redde for. Med kapper av skinn. Han hadde
laget dem. Gud selv hadde laget klærne.
Nøyaktig slik står det i Moseboken: Herren Gud gjorde kapper av skinn til
Adam og Eva.
Han laget klær av skinn til dem ..
.. og kledde dem.
Frelsesverket var som om det allerede var fullført, fra syndefallets første
dag. Og de var til og med ute av stand til å ta klærne på. Så fullstendig fer-
dig og uten vår medvirkning demonstrerer Gud hvordan
hans frelse er. Han
laget klærne. Men ikke bare det, det står at ..
.. han kledde dem.
I hva slags klær?
Det handlet om et offer. Det handlet om det dyr Gud måtte
slakte for å
lage en kappe av skinn.
Det handlet
om Jesus, og var et bilde av og en forkynnelse om han som
skulle bli Lammet. Det Guds lam som ble slaktet for hele menneskehet-
en.
Slik var alle de dyrene som ble slaktet i den gamle pakt et bilde på, ja
gjaldt for dem de ble slaktet for, som om det var Jesu soningsdød de var
vitne til og fikk del i.
Slik fikk de sine synder tilgitt allerede i den gamle pakt. Ved å se fram mot
han som skulle komme. For blodet av disse
dyrene kunne ikke frelse, de var
bare et bilde for dem, for at de skulle se Guds frelse. Uavhengig av dem selv.
Ja, så
klart så de det, at Jesaja skrev om Jesu offer i fortid, som om det alle-
rede var skjedd, lenge før han ble ikledd kjøtt og blod og kom til jorden som
et menneske.
Slik beskrev Jesaja Jesu lidelse og seier lenge før Jesus ble født:
Vi aktet ham for plaget .. slått av Gud
og gjort elendig.
Men han ble såret for våre overtredelser, ..
Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred.
(Jesaja 53)
Senere i samme kapittel bruker Jesaja ordet skyldoffer, som jødene så godt
kjente til. Og som ble ofret for at de kunne få tilgivelse for sine synder i den
gamle pakt. De dyrene som ble ofret kunne ikke ta bort noen synder,
men
det pekte framover, på ham som skulle komme. Messias.
Ja det står at det var Jesus som skulle bli dette
skyldofferet. Jesu navn var
ikke kjent og brukt i det gamle testamente, men det er om ham alt. Og hva
leste de i
Jesajaboken, om dette skyldofferet de til stadighet måtte ordne i
stand?
Når du gjør
hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve
lenge, og Herrens vilje skulle ha framgang ved hans hånd.
Jesus ble gjort til et syndoffer. All vår synd ble lagt på ham. Og slik skulle
vi få leve. Det var dette Herren ville.
Ordene dufter av liv. Av alt som er godt. Av frukten i den første hagen som
vi igjen skal få spise av. I den hagen Jesus
gjenopprettet.
Budskapet, innholdet, livet i Gud var der igjen, fra den dagen Adam og Eva
falt fra Gud i
synd.
GT har det samme budskapet som det nye testamentet.
Også de som levde da,
fikk lov til å kalles barn av Gud, Guds minste,
mens de ventet på han som skulle komme, Frelseren.
Jesaja brukte disse ordene:
"Se, jeg og de barna Herren har gitt meg, er til tegn
og til forbilder i Israel
fra Herren, hærskarenes Gud."
Jesaja 8.18.
De fikk være barn. Og de fikk et glimt inn i noe.
Samtidig lengtet de etter å få se ham enda klarere,
slik også vi lengter etter å få se ham i sin himmel!
..... ..... .....
September har kommet og temaet er stadig i meg. Skal det skrives mer?
I dag har jeg lest om Paulus.
Da han forfulgte Guds menighet,
møtte Jesus ham med disse
ordene:
"Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?"
Da spurte Paulus ham: Hvem er du, Herre?
Og Herren sa: Jeg er Jesus, han som du forfølger.
Da jeg leste dette i dag kom
jeg til å tenke på Jesu minste.
For dypest sett var det ikke de troende Paulus forfulgte.
Å forfølge Jesu minste, var å forfølge ham.
De fikk kjenne det på sin egen kropp,
at Jesus ble forfulgt.
For det var Jesu budskap de kom med. Ja, Jesus selv
kom
til dem gjennom budskapet om ham.
Paulus fikk høre at det var Jesus selv han forfulgte.
Ble han fordømt?
Ble han straffet for dette?
Slik var
den milde røsten Paulus fik høre.
Jesu røst:
"Reis deg nå opp og stå
på dine føtter! For derfor viste jeg meg for deg
for å utvelge deg til tjener og vitne, både om det du har sett og om det
jeg vil vise deg. Jeg vil fri deg ut ..
.. for at du skal åpne deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys
og fra Satans makt til Gud .. for at de kan få syndenes forlatelse og arve-
del blant dem som er helliget ved
troen på meg.
Jesus avslører. Og frir ut.
Paulus ble helliget. Helliget ved en
annens verk. Ved Jesus. Som han
skulle få tro på.
Tro på ..
I det gamle testamentet ble troen en gang forklart ved en slags figur.
En figur av en orm.
Den var laget av kobber. Altså ikke en vanlig slange, men en som ble gjort
lik en slik. Et bilde på et menneske.
På en som ble så fornedret at han lig-
net en orm.
Det var Jesus som ble så fornedret.
Det var Guds Sønn. Det var Gud. Som ble som den minste.
For å sette oss i frihet.
Kobberslangen ble reist opp mellom israelerne på grunn av deres synd.
De var omgitt av slanger med dødelig gift. Midt i denne redselen, midt
mellom disse slangene med de dødelige bittene, gav Gud dem dette
tegnet.
De skulle få kaste sitt blikk på en slange av kobber. De som gjorde det,
ble reddet. De fikk leve.
De fikk se redningen.
Å tro er å se på ham. Se redningen. Se Jesus.
Det var dette Paulus fikk gjøre.
Den samme røst hadde talt til dem ved profetene i det gamle testa-
mente.
Det
var den samme tro. Det var Jesus.
De fikk vite hva tro var.
Troen i seg selv kan ikke redde
noen. Vi skal ikke studere vår egen tro.
Ikke tenke på om den er god nok. Å tro er å få se bort fra seg selv. Å tro
er å feste blikket på redningsmannen. På Jesus.
Frelseren.
Kobberslangen var en åpenbaring til frelse i GT. En profeti om Jesus. Et
budskap om den nåden som de ble frelst ved også før Jesus
kom til jord-
en. Han som sonet hele verdens synd. Også deres.
Det har aldri vært en annen
vei til frelse. Bibelen er en hel Bibel. Gud
var den samme. I den gamle pakt ble de reddet ved å tro på han som
skulle komme. I den nye pakt blir vi frelst ved han som har kommet.
Paulus fikk se den samme Jesus. Han fikk se ham etter at frelsesverket
var fullført. Da åpenbarte han seg fra himmelen. Der er han ikke forned-
ret. Der er han selve solen. Ja, Paulus fikk
se at Jesu lys var sterkere
enn solens stråler.
Og så, senere står Paulus foran
konge og landshøvding og vitner om denne
frelseren som han har sett, som åpenbarte seg for ham.
Nå står han selv anklaget for å ha forkynt om denne Jesus.
Reaksjonene fra de som hørte på, var ulike:
Du er fra forstanden, Paulus .. sa Festus.
Men kong Agrippa sa:
Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen.
..... ..... .....
De tok ikke imot hans ord. De
tok ikke imot Paulus.
Nå var også han blitt en av disse Jesu minste. Eller skal vi si den største.
Den største av alle syndere. Paulus omtalte seg selv slik på grunn av at
han hadde forfulgt Jesu menighet.
Men Gud tok seg av også denne minste, "største" .. synderen. Han lot ham
bli slått til jorden, for så
å reise ham opp.
Paulus ble helliget. Han fikk kalle seg hellig. Hans synd var oppgjort og
han
stod som hellig og ren for Gud - i den oppstandne Jesus. Ikke et fnugg
av hans synd var å se hos Gud. For syndene var tilgitt.
I seg selv var Paulus ikke uten synd. I brevet til menigheten i Roma fortel-
ler han om seg selv at han til og med gjorde det motsatte av det han øns-
ket å gjøre.
Han hadde, som troende, fått en ny vilje. Han kastet ikke de troende
i feng-
sel mer, men opplevde likevel at det var noe i hans indre som kjempet imot
det nye sinn som
han hadde fått del i.
Han hadde fått en ny vilje. Et nytt sinn. Og samtidig forklarte han at "jeg
finner altså den lov for meg .."
En lov?
Ja, at det onde ligger meg for
hånden. "I lemmene mine ser jeg en annen
lov." Slik beskrev han det som enhver troende erfarer. Det som Bibelen
kaller kjødet.
Vi blir med rette avslørt. For kjødet i oss er en realitet også etter at vi
har blitt født på ny, fått et nytt sinn og ja, er omvendt. Alle disse ut-
trykkene bruker Bibelen på det som skjer når vi får
tro evangeliets ord
om syndenes forlatelse.
Vi har kjødet og kan ikke unngå å merke både syndige
tanker og stadige
fall. Men vi lever ikke i Guds fordømmelse. Vi er frelst ved Jesu liv. Ikke
ved
vårt eget liv.
Noe er delt. Todelt.
Men med Paulus jubler vi likevel ut:
Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.
Paulus erkjente at han hadde syndet. Han hadde forfulgt de kristne. Og
kalte seg den største av alle syndere. Og nå altså, som en kristen skriver
han likevel om hvilke krefter han merker i sitt indre.
Denne mannen var det som nå stod for domstolen.
Nå vitnet han om Jesus.
At han levde.
Denne Paulus sendte Jesus ut i verden, ja helt til oss i
Europa.
"Det var strid omkring
meg og frykt inne i meg." Slik beskriver Paulus omsten-
dighetene - og seg selv.
Ingen seirende kjempe dette. Men Jesus var sammen
med ham slik som han
hadde vært sammen med disiplene.
Disiplene ble reddet fordi Jesus var der de var.
I sult. I bølger og storm.
Også Paulus var ute på sjøen.
Fra båtreisen til keiseren i Roma skrev han om alle problemene som
oppstod underveis. Ganske likt med disiplene. I Ap. gj. 27.15 fortell-
er han:
Skipet ble feid av sted og kunne ikke holdes opp mot vinden. Vi ga da
opp ... og lot
oss drive.
Da vi kom i le av en liten øy som hette Klauda, var det bare så vidt vi fikk
berget livbåten.
Vi var nå redde ..
Vi ble nå kastet omkring av stormen, og den tredje dagen begynte de å
kaste
lasten over bord.
Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipsutstyret i sjøen.
Da verken sol
eller stjerner viste seg på flere dager, og det veldige
uværet fortsatte, var det fra nå av forbi med alt vårt håp om redning.
Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, ...."
Her trengtes altså både et brødunder og en som kunne tale til
vind og
bølger.
Og så langt kom jeg på min foreløbige kladd i formiddag. I Ap.gj 27 står
fortsettelsen.
Jeg trykker på "lagre" og går ut i vinden i Molde nå. Sol og vind.
..... ..... .....
Ble Paulus reddet?
Jesus var jo ikke i hans jordiske båt. Ikke legemlig i alle fall, som hos
disiplene. Nå var jo han tatt opp til himmelen.
Så nå var alt annerledes. Eller .. var det som før?
"Det er en fordel
for dere at jeg går bort," sa Jesus før han forlot
disiplene sine. Utrolig ..
En
fordel for dem at han ikke vandret sammen med dem mer ... ?
Nå skulle han være hos dem på en annen måte. Hos alle troende sam-
tidig. Over hele kloden. Til enhver tid.
Han skulle sende Den Hellige Ånd på pinsedag.
Nøyaktig slik forklarte Jesus det i evangeliet som Johannes førte i
pennen:
.. jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at
han skal være hos dere for evig,
sannhetens Ånd ... ... Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kom-
mer til dere.
Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger. Men dere ser
meg, for jeg lever og dere skal leve.
På
den dagen skal dere kjenne at jeg er i min Far, og dere i meg, og
jeg i dere.
"Og jeg i dere", sa han. Jesus
er i oss.
Han sa det!
Halleluja!
Så var Jesus på skipet der Paulus var. Dag etter dag i uvær. Og i sult.
Jesus gjør visst aldri noe likt. Det er så forskjellig fra gang til gang
det han gjør.
Hans
svar er så uventet. Og aldri slik vi kan tenke det ut på forhånd.
Paulus lot skipet drive. Fra nå av var det forbi med alt vår håp
om
redning. Slik beskrev han det.
"Da vi kom i le av en liten øy som hette Klauda, var det
bare så vidt
vi fikk berget livbåten," skrev han.
Står det så om et hjelpeløst
nødrop til Gud og et mektig mirakel
som løste alt?
Nå står det at ...
.. de hadde ikke "fått mat i seg på lenge, og Paulus sto fram iblant
dem og sa: Menn, dere
burde ha hørt på meg og ikke seilt ut fra
Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet!
Men nå ber jeg dere være ved godt mot, for ikke en sjel iblant dere
skal gå tapt, men bare skipet.
For i natt stod en engel fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tje-
ner og sa: Frykt ikke, Paulus! Du må stå fram for keiseren. Og se, Gud
har gitt deg alle dem som seiler med deg, som gave.
Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det skal gå
slik som det er sagt meg. Men vi skal strande på en eller annen øy."
Det oppstod mange problemer med
skipet også etter dette. Det var
ganske strabasiøst og de hadde ikke spist på ca fjorten dager da Paulus
ba dem om å spise av maten de hadde igjen om bord. Det var altså ikke
slik at alt gled så lett, selv ikke når Gud hadde gitt dem et så konkret
løfte om redning.
De hadde spart på den maten de hadde, for de visste jo ikke hvor lenge
de ble om bord i skipet. Nå fikk de spise. Men etterpå kastet de resten
av maten på sjøen for at skipet skulle
bli lettere. Og var derfor uten mat
igjen, helt til de til slutt strandet på en øy.
Selve
redningen var heller ikke slik vi tenker det når Gud sier at alt
er i hans gode hender:
Noen svømte på land.
Og de som ikke kunne svømme, kom etter. Noen på planker. Andre
på
vrakrester.
På den måten fikk alle berget seg i land.
Disiplene hadde fått se at Jesus talte til vind og bølger. Og at det ble
blikkstille. Men her viser Guds Ord oss en
annen side ved vandringen
med Jesus.
Han gjør
det ikke alltid slik vi håper og forventer. Oftere er det helt
motsatt.
Livet med Jesus er ingen
mirakelvandring uten besvær. Han kan gjøre
underfulle tegn for oss. Til stor glede. Men vi som blir bedt om å glede
oss med de glade, vi blir også bedt om å gråte med de som gråter.
Tårer altså.
Jesus fjerner ikke tårene våre før han en gang skal stryke våre kinn
i det evige riket. I
det fullendte Guds rike. Da er målet nådd.
Da er alle slags bølger stilnet for evig. Ikke før.
Det visste Paulus.
I Malta ble de berget i land. Men det var enda mange problemer
som
ventet dem før de kom fram. De står beskrevet i detalj.
Når de så, etter mye
strev, kom til Roma, står det at Paulus fattet mot
og takket Gud da han så brødrene.
Så
hadde han ikke kjent seg så tapper altså, Paulus.
Så trenger heller ikke vi å fortvile i vår
fortvilelse. Vi kjenner oss igjen.
Men vi skal få vandre sammen med ham. I alt.
Med korset som
tegn.
..... .....
.....
Jeg våkner og ligger en morgenstund. Og tenker. På Jesus.
Og
på vrakrester.
Himmelens sønn kom til oss. Til jorden. Til alle.
Jeg
tenker på dette og ser for meg vrakrestene da redde, og sikkert
sultne menn fløt mot land.
Og jeg tenker på hvordan han kom. Sønnen.
Paulus fikk englebesøk. Maria fikk også det.
Paulus hadde fått høre og se. Maria også.
Nærliggende å tro da, at han som ga oss en som gikk omkring og gjorde
alt vel, også sørget for at Jesu mor fikk en fødsel slik en førstegangs-
fødende ønsker
seg det..
Hun måtte vel ikke kjempe med bitre tårer da?
Jeg prøver å se henne for meg da hun fikk høre at det ikke var rom
for dem i huset, som de sikkert lengtet etter å få
komme inn i etter
den lange reisen til Betlehem.
Hun var høygravid.
I ganske så synlige omstendigheter.
Et foster skulle snart kalles et barn.
Hva kan hun ha tenkt?
Og følt?
Og undret seg? For hun hadde
sett engelen fra himmelen. Og hun hadde
hørt ordene. Hun var overskygget. Ved den Hellige. Engelen hadde sagt
at:
Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal over-
skygge deg.
Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.
Jeg tenker på om disse
ordene kan ha vært i henne da de fikk et nei ved
døra til herberget. Eller om det føltes tåkete og uklart det som nå skjed-
de. At det ikke var rom for dem?
Gikk hun med bøyd hode mot det som ble frelserens første seng, en
krybbe?
Kjente hun seg liten?
Hun fødte
der. Mellom dyr. Med Josef ved sin side. De hadde begge
blitt varslet om hva som skulle hende. De visste om Sønnen som skul-
le bli født. Men det var kanskje en enda smalere vei dette, enn det
de hadde sett for seg.
De var små i menneskers øyne. Det var så skjult det som skjedde.
Et nyfødt barn. Gråt. Smil.
Og besøk.
For midt i nattemørket hadde himmelen blitt helt lys ute på markene
ved Betlehem. Maria og Josef fikk ikke se det, men noen gjetere fikk
se det.
De hadde kanskje ikke fått noe forvarsel om hva som skulle skje. De var
bare gjetere som passet på sauene sine.
Så kom en engel.
De fikk høre om Frelseren som nå var kommet.
Hvordan kan det ha vært for Maria da gjeterne kom inn til dem og for-
talte om dette? Og for de andre som var sammen med henne. For de må
ha vært flere.
Lukas forteller det så
enkelt:
Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av gjeter-
ne. Men Maria tok
vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt
hjerte.
De som hadde fått
plass i herberget, som tilsynelatende hadde berget
seg og trodde at alt var vel, de fikk ikke se noe. De fikk ikke høre noe.
Slik er Gud i denne verden.
Det er like gjerne de minste, slik menneskene ser på det, som får se og
høre og juble midt i trengsel. Slik som gjeterne fikk det ..
.. de "vendte så tilbake, og de priste og
lovet Gud for alt det de hadde
hørt og sett, slik det var blitt sagt dem."
De hadde sett
barnet. De hadde sett tegnet.
Dette skal dere ha til tegn, hadde engelen sagt. Dere skal finne et
barn
som er svøpt og ligger i en krybbe.
Og det var da engelen hadde fortalt dette at hele himmelen lyste opp
i jubel og sang:
.. "med ett var det sammen med engelen en himmelsk
hærskare, som
lovet og priste Gud og sa:
Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden,
i mennesker Guds velbe-
hag."
Det var veldig. Vi kan ikke tenke oss det.
Nå var han født han som det var profetert om helt fra syndefallets første
dag.
I sine skrifter hadde jødefolket lest for hverandre om barnet, om den
Messias som de ventet på. År etter år
leste de det. Og en av de profet-
ene de leste fra var Jesaja. Slik lød det i synagogene:
"Det
folket som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i døds-
skyggens land, over dem skal lyse stråle ... ...
For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skul-
der, og han skal få navnet Under, Veldig
Gud, Evig Far, Fredsfyrste."
Disse skriftene kjente jødene. De kunne dem. De visste hva som stod
skrevet.
Nå var profetien oppfylt. Barnet hadde kommet.
En krybbe var tegnet.
Og et barn som var svøpt.
..... ..... .....
Jeg fikk en melding i dag. "Esekiel 34" stod det. Enda en profet i det gamle
testamente. Jeg leste ..
.. og satt og tenkte på fortsettelsen her. Spent på hva som kommer.
Jeg tenker på det jeg har skrevet om barnet som ble født. Det lille
hjelpeløse barnet i
krybba.
Han som det ble profetert om lenge før han kom:
"For et barn er oss født, en
sønn er oss gitt.. Og han skal få navnet
Under, Veldig Gud .."
Så annerledes.
Den veldige Gud kom til oss, så liten og hjelpeløs.
Han som var med da himmel og jord ble til.
Han ble ikledd kjøtt og blod og ble et menneske. En av oss.
Så leser jeg i Esekiel 34, det som står om ham. Også det lenge før han
kom. Om hva han ville gjøre:
"De nedbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke. Men det fete
og det sterke vil jeg ødelegge."
"Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren.
De fortapte vil jeg oppsøke,
og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de
nedbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke ... Jeg vil røkte dem
slik som rett er."
Her blir alt snudd opp ned for oss igjen.
Bibelen
omtaler det sterke, som motsetning til han som kom. Som mot-
setning til Gud.
Vi har et kjød som
higer etter å komme høyere opp. Bli beundret. Bli
synlige som det store og det sterke.
Alle
mennesker har dette i seg. Alle har vi et kjød. Alle ..
Men Den Hellige Ånd avslører. Og noen lar seg avsløre. Og får se seg
selv.
Slik at de kan bøye seg ned ved det vesle barnet. For å se ham.
Men hva med de som ikke vil det?
Også av de religiøse? Av hyrdene? Hvordan beskrives de hyrdene som
ikke vil bøye seg der? De som ikke vil ta imot Guds frelse.
Det står om dem at de "med sin munn taler
mye om kjærlighet. Men
deres hjerte har lyst til urettferdig vinning." (kap 33)
Det var ikke
samsvar mellom ordene - og hjertet.
De var bare opptatt av seg selv:
"Det svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er
brutt ned har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført til-
bake, og det fortapte har dere ikke oppsøkt. Men med vold og med hard-
het har dere hersket over dem."
Slik talte han til hyrdene. De som var i Israel. Og han taler om de hyr-
dene som er slik nå. I vår tid.
Inn i en slik virkelighet ble frelseren født.
Det var til de syke dette lille barnet kom,
til de som led under de som
kalte seg hyrder, men som ikke var det. Derfor står det at Esekiel skulle
profetere
mot disse hyrdene.
"Herrens ord kom til meg, og det lød så:
Menneskesønn! Profeter
mot Israels hyrder. Profeter og si til dem, til
hyrdene: Så sier Herren:
Ve Israels hyrder, som røkter
seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal
røkte?"
Tittelen hyrde (latin: pastor) passet ikke
på slike. De var ikke der for å
berge.
Og slik hadde også Paulus vært. Men
han ble slått til jorden og avslørt.
Fra å forfølge, ble han den som tok seg av saueflokken, hjorden.
I ydmyk kjærlighet. Ja, han fikk noe av Jesu sinn.
Nå var det Jesu Ånd som drev ham. Den Hellige Ånd.
Han fikk den kjærlighet som blir utøst i den som får del i den nye
fødsel, dette som skjer
når vi får høre og tro evangeliet om Guds
nåde.
Jesu Kristi soning
for all verdens synd. Dette er budskapet.
Ved korset blir alt nytt.
..... ..... .....
Det er tidlig
morgen i september og jeg våkner og ser for meg disse
dårlige hyrdene. De var i Israel da Jesus kom også.
Den gode hyrden lå
i høyet i en krybbe. Et lite guttebarn. Så liten, så lite påaktet, som de
aller minste av menneskene.
Og så var han Gud.
Ja, han var selve hyrden. Den gode hyrde. Nå var han kommet han som
kong David hadde skrevet om:
Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting.
David, som ble valgt av Gud. Ikke fordi han var så
stor og ruvet så høyt
han heller, nei som en liten gjetergutt mellom sauer han voktet for sin
far, slik
var Guds utvalgte. Denne lille gutten ville Gud ha til konge, til
Israels gode konge.
Som hyrde visste
David hva sauene trengte. Han hadde passet dem,
men i tillegg levde også han blant de dårlige hyrdene. De som skulle
være åndelige hyrder. David hadde fiender på alle kanter.
Derfor hadde han fått sin Herre kjær, han som var så annerledes. Han
kjente sin Gud, og han skrev om Jesus i Salme 23:
Herren er min hyrde, det
mangler meg ingen ting.
Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg
til hvilens vann.
Han fornyer min sjel, han fører
meg på rettferdighets stier
for sitt navns skyld.
Om jeg enn skulle vandre
i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke for noe ondt.
For du er med meg,
din kjepp og din stav,
de trøster meg.
Du dekker bord for meg
like for mine fienders øyne.
Du salver
mitt hode
med olje, mitt beger
flyter over.
Bare godhet og miskunnhet
skal etterjage meg
alle mitt livs dager,
og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom lange tider.
Salme 23.
Hva gjorde hyrdene i Israel når en sau eller et lam gikk seg vill?
Var det vanskelig for dem å vite hva de skulle gjøre?
Nei, de skyndte seg av sted for å lete etter dem.
Også vi kan gå oss bort. Eller vi ser andre som står i fare for å komme
bort fra sin gode hyrde.
Er det derfor Bibelen så ofte ber oss om å ta vare på hverandre, elske
hverandre? Et nytt bud gir jeg dere, sa Jesus
etter at han hadde full-
ført den største hyrdegjerning, nemlig å gi sitt liv for å redde oss.
Et
nytt bud:
Dere skal elske hverandre.
I lys av denne kjærligheten kan vi lese om formaningene
i det nye testa-
mentet. Forman hverandre, står det.
Det er kjærlighet.
Men hvis ikke formaningene skjer med hyrdens kjærlighet, blir det bare
som kulde og frost for de som er i ferd med å
komme på avveie. Hvis det
ikke er overhyrdens kjærlighet som formaner gjennom oss, blir det slik
som
Jesus sa at det skulle bli i den siste tid. Nemlig at
kjærligheten blir kald.
Da er
det ikke godt å være i Guds kirke. Da lider mange.
Når gjeterne i det gamle Israel så de store sauene og de bitte små
lammene som var i ferd med å gå seg vill..
da dro de straks av sted for å lete etter dem. Og små lam som ikke
var i stand til å holde følge med flokken, ble ofte båret tett inntil
gjeterens bryst. Gjeteren la
lammet innenfor en fold av kappen sin.
Han vernet dyrene. Og om det skulle bli nødvendig, med livet som
innsats.
Slik er vår hyrde. Slik er Jesus.
Han er så annerledes:
Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.
Slik talte Jesus om seg selv. (Joh.ev.)
Men han sa også at:
"den som er leiekar og ikke hyrde,
den som ikke eier fårene,
forlater fårene og flykter
når han ser ulven
komme.
Og ulven røver dem og jager
dem fra hverandre.
For han er leiekar og har
ingen omsorg for fårene."
Slik er de dårlige hyrdene.
I motsetning til Jesus:
"Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine og mine kjenner meg,
likesom Faderen
kjenner meg, og jeg kjenner Faderen.
Jeg setter mitt liv til for fårene."
Slik sa han det. Davids
hyrde. Vår hyrde. Jesus.
Så fint! Men ..
hva skjedde med Jesu tilhørere
da de hørte dette?
"Mange av dem sa: Han er besatt av en ond ånd og er gal. Hvor-
for
hører dere på ham?"
"Andre sa: Dette er ikke en besatt manns ord. En ond ånd kan
vel
ikke åpne øynene på blinde?" (Joh.10)
Det ble en splittelse blant jødene da de hørte hva Jesus sa om
seg selv. Vi forundrer oss stadig over splittelsene. Hvorfor må vi
splittes?
Jesus sa det. "Ulven røver dem og jager dem fra hverandre..."
.. for de har "ingen omsorg for fårene."
De som ble avslørt av Jesu ord, ville ikke alltd la seg avsløre.
Han er gal, sa de.
De dårlige hyrdene har sine etterfølgere. Den gode hyrden har
sine.
Det
var inn i en slik verden Jesus talte. Og det var en slik virke-
lighet profetene i Israel hadde vært i.
Gud sendte
profeter som var gode hyrder i den gamle pakt, men
de måtte stadig kjempe med disse som bare røktet seg selv og
ikke brydde seg om de som de skulle ta seg av.
Folket led.
Så sa Herren dette gjennom Esekiel:
"Ved løgn gjør dere den rettferdiges hjerte motløst,
uten at jeg har bedrøvet ham,
og dere styrker den ugudeliges hender,
så han ikke vender om fra sin onde vei,
så jeg kan la ham leve."
Esekiel 13.22.
Men så kom tiden. Jesus ble født inn i denne verden. Han som
profeten Esekiel profeterte om lenge før
han kom:
"Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile,
sier Herren Herren." 34.15.
Og slik maler profeten bilder av denne hyrden og det riket
han kom med:
"På Israels høye fjell vil jeg plante det, og det skal skyte grein-
er og bære frukt og bli til en herlig seder. Og alle
slags fugler,
alt som har vinger, skal bo under det. I skyggen av dets greiner
skal de bo.
Alle markens trær skal kjenne at jeg, Herren, har gjort et høyt
tre lavt og et lavt tre høyt, et friskt tre tørt og et
tørt tre
grønt.
Jeg, Herren, har sagt det, og jeg skal gjøre det."
Esekiel 17.24.
Slik var Herrens løfte om en Messias.
"Det som nå er, skal ikke være mer. Det lave skal opphøyes, og
det høye skal fornedres.
Jeg vil vende opp ned, opp ned på det som er. Heller ikke med
dette skal det bli, inntil han kommer som
retten tilhører, og jeg
gir ham den."
Esekiel 21.26b-27.
Jeg vil oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem.
Esekiel 34.
..... ..... .....
..... ..... .....
Jeg leser om Samson i dag. Han
som det står om i det gamle testa-
mentet. Og her står det mye om Herrens Ånd.
Også
i GT altså. Før pinsedag.
Herrens Ånd kom mektig over ham, står det.
Det skjer under der Gud kommer til. Ved den treenige Gud. Jeg
leser:
"Da kom Herrens Ånd mektig over ham, og han slet løven i stykker
som om det skulle være et kje, enda han ikke hadde noe i hånden."
Dommerne 14.6.
Samson erfarte det samme igjen og igjen. Det underfulle som skjedde
ved Herrens Ånd.
Var han en modig mann, Samson? Uten frykt?
Uten mismot? Han er jo
en av de som er nevnt som forbilde for vår tro. Det står i det nye
testamentet.
I Hebreerbrevet. Om den tro som er full visshet .. og
noen vers senere om at Samson var en av de som levde i denne tro.
Jeg leser videre om ham i Dommerboken, i det gamle testamentet,
om hva som skjedde med ham da han kom i nød..
Han ble nemlig "brennende tørst."
Og motløs.
Samson var helt nede.
Uten forventning til Gud.
Hvorfor?
Fordi han var tørst.
Jeg leser hvordan
hans kamp mot fiendene hadde vært før denne
tørsten kom over ham. Han hadde vært i kamp med modige menn:
De må ha vært sikre på seieren, for etter at de hadde bundet Sam-
son med rep og ført ham over fjellkløften, står det
at
de kom springende mot ham med gledesrop.
Ble han motløs da? Hva står det?
"Herrens Ånd kom over ham, og repene om armene hans ble som
brente lintråder, og båndene
smuldret opp og falt av hendene
hans.
Så fant han et friskt kjeveben av et esel. Han rakte hånden ut og
grep det, og med det slo han i hjel tusen mann."
Mot Herrens Ånd hadde de altså ikke hatt noe å
stille opp med, de
seierssikre fiendene hans. Samson hadde sett Guds under. Guds vel-
dige under. Og nå var han
reddet.
Det var etter dette at Samson "ble brennende tørst."
Og da ble alt mørkt for ham.
Han ropte til sin Gud:
"Du
har gitt denne store frelse ved din tjeners hånd."
Han ga Gud ære.
Men fortsatte
likevel så hjelpeløst: ".. og så skal jeg nå dø av tørst og
falle i de uomskårnes hender!"
Hva hadde skjedd? Hadde han mistet den Ånd som hadde vært så mek-
tig over ham? Eller lot Gud som om han var borte fordi han ville
vise
ham noe?
For nå ble Samson liksom så liten igjen. Bare "seg selv"..
I slike vers viser Herren oss inn i vår frihet.
Vi får se hvordan Herren handler med oss når
vi blir avslørt, slik som
Adam og Eva ble det, som Samson ble det, ja slik alle troens menn og
kvinner blir
det.
Vi får nemlig se at vi ikke har noe annet å bringe Gud enn: ingenting!
Da Guds Ånd var over Samson, var han som en kjempe. Men, nå ble
Guds Ånd så usynlig for ham.
Og han ble så hjelpeløst overlatt i sin tørst at han kom inn i motløs-
het. Inn i et mørke.
En depresjon, ville vi kanskje si.
Han ble som en skrikerunge i Guds fang.
Kan det være
at det var Herrens Ånd som var i arbeid nå også, bare
på en helt annen måte?
En helt ugjenkjennelig måte.
Tørst. Så lite skulle til. Så var alt skiplet. Jeg kjenner
meg igjen. Jeg
kjente et snev av motløshet da jeg begynte å skrive i dag. Hvor tungt
skal dette bli,
tenkte jeg .. Hvor lenge og hvor tungt? I går kveld la
jeg meg da strålende glad ...
Det
ser ut som Gud gir oss disse skiftende øyeblikkene.. ?
Så var han altså der den mektige gudsmannen Samson også, som et
lite fortvilet barn i Guds fang.
Men hva skjedde da?
Han fikk noe.
Det står bare:
"Da åpnet Gud den hulen som er i Leki. Det
rant vann ut av den, og
han drakk."
Det er så
herlig!
Jeg ser for meg det lille barnet i mors fang igjen. Spebarnet som grå-
ter. Og mor som legger
barnet mot sitt bryst. Der det får drikke .. og
gråten stilner .. Bare små lyder av lepper mot hud og melken barnet
får leske seg med ..
Ble det krevd noe av det vesle barnet?
Fikk ikke Samson høre
noe krav, han heller?
Nei.
Jeg siterer det som står om Samson igjen og tar med
hva som
skjedde med ham da han fikk drikke av vannet, av Herrens egen
bekk:
"Da åpnet Gud den hulen som er i Leki. Det rant vann ut av den, og
han drakk.
Da vendte hans livskraft tilbake, og han kviknet til."
Dommerne 15.19.
Og så står
det altså at Samson er et forbilde på vår tro.
Det ser vi i det nye testamentet. I Hebr.11.32 er Samson nevnt som
en av de troende, ja en av de som er et "vitne om tro".
Hebr.12.1:
"Så
la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge
av alt som tynger ..."
Det
er disse vitnene det handler om når det står om:
"Tro som er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en
ikke ser. For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd." Og så
nevnes de opp alle disse troens menn og kvinner i den gamle pakt,
de som fikk se at deres tro var Guds gjerning for dem. Og ved nær-
mere studium var de slik som Samson alle sammen. Abraham, Job,
Sara ..
"Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skul-
le fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta, David og Samuel og
profetene.
Ved tro seiret de over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk
løfter oppfylt, stoppet gapet på løver,
slokket ildens kraft, slapp unna sverdets egg, fikk styrke igjen etter
sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike ...
Alt dette skjedde fordi det var Gud selv som handlet. Ingen andre.
Bibelen har bare ett budskap:
Nåde.
Da Gud ga budene var det ikke for at vi skulle vinne frelsen ved
dem.
Da Jesus sa at vi ikke skulle frykte, var ikke det et krav som vi
skulle
oppfylle for at han skulle kunne gi oss noe.
Vi har ingen mulighet til å oppfylle noe bud. Og vi er ikke slik at vi
ikke blir redde.
Jesus kommer ikke med krav når han sier at vi ikke skal frykte.
Han
kommer med trøst.
Og så viser han oss "hulen" hvor vannet er. Og åpner den selv, slik
at vi kan drikke.
Slik som vi gjør det med barnet:
Som en god mor og far, bestemødre og bestefedre, tanter og onkler
tar barnet opp i fanget og trøster det, slik tar han oss
opp i sitt fang
og sier at vi ikke trenger å frykte.
Du er trygg her hos meg, barnet mitt.
Jeg er hos deg.
Du er hos meg.
Det er noe av det samme med budene vi har fått. Friheten er ikke
å glemme budene, som om de ikke angår oss eller ikke
er vår rette-
snor. Vi får vite hva som er Guds liv og krav ved budene. Og vi får se
Guds godhet
gjennom dem. Ja, hans hellighet,
men vi får ikke vite frelsesveien gjennom dem. Vi får derimot høre
dem for at vi skal se og innse at vi kommer til kort. Og for at vi ved
denne håpløse tilstanden skal kaste vårt blikk på han som kom fra
Gud, ja som var Gud, og som kom for å kjøpe oss fri. På Golgata. På
et kors.
Han kjøpte oss fri der.
Dette er friheten. At vi ikke har noen krav over oss. Vi har bare evang-
eliet som forkynner nåde. Uten gjerninger.
Det er nærliggende for oss å forveksle ordet "tro" med krav, som
om
det er en gjerning vi blir frelst ved.
Men tro er det motsatte av gjerning.
Gud krever ikke noe.
"Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn,
født
av en kvinne, født under loven,
så vi skulle få barnekår."
Gal.4.4-5.
Vi får barnets kår.
Og Paulus skriver videre: Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin
Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!
Vi har Guds Ånd slik Samson hadde det.
Han har sendt Jesu Ånd inn i våre hjerter. Herrens Ånd, som viser oss
at vi kan få være i Guds fang.
Som småbarn.
Til og med som skrikerunger når vi blir riktig redde. Og da er Guds
Sønns Ånd i våre hjerter, med et rop:
pappa!
Abba er arameisk, Jesu eget språk. Og betyr pappa.
Det stod at det er denne Ånd, Jesu egen Ånd som er i våre hjerter.
Hans Ånd er i oss. Det er hans Ånd i oss som roper: pappa!
"Gud har sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper .."
Slik står det.
"Så er du da ikke lenger trell, men sønn.
Men er du sønn, da er du
også arving, ..."
Gal.4.6-7.
Vi tenker på hva vi skal oppfylle eller få til. Vi tenker på hva vi kan
bringe til Gud.
Vi forblindes i vårt eget strev. Men Gud har gitt oss en annen vei:
Jesus.
"Det som nå
er, skal ikke være mer. Det lave skal opphøyes, og det
høye skal fornedres."
De som ikke har
noe å komme med, som er fattige i sin ånd, de får
del i dette:
"Jeg vil vende opp ned, opp ned
på det som er. Heller ikke med dette
skal det bli, inntil HAN KOMMER SOM RETTEN TILHØRER,
OG JEG GIR HAM DEN."
Esekiel 2.26b-27.
Jesus kom. Han er vår rettferdighet. Men ikke bare det. Han er og-
så vår helligjørelse og vår forløsning.
Han er alt. Han sa at "jeg skal gjøre det."
"Til frihet har KRISTUS frigjort oss.
Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk."
Gal.5.1.
HALLELUJA!
..... ..... .....
27.september ser jeg
inn i troens hemmeligheter igjen, og fryder
meg over en åpen himmel. Eller enda mer eksakt:
en åpnet
himmel.
For når troens liv er slik, så eier jeg alt i ham. Til enhver tid.
Jeg lever
under en åpnet himmel og der har jeg all åndelig
velsignelse. Når jeg er redd, glad, hjelpeløs, svak ..
har jeg alt .. allerede .. i Jesus.
"Derfor, etter at jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus, og
om deres kjærlighet til alle de hellige, holder jeg ikke opp med
å takke for dere .. skriver Paulus i brevet til menigheten i Efesus.
I det første kapitlet.
Og så fortsetter han med at han ber for dem:
Om hva? Hva er det de trenger?
"Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi
dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg,
og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp
han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de
hellige,
og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter
virksomheten av hans veldige kraft.
Det var denne han
viste på Kristus da han reiste ham opp fra de
døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen,
over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over
hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den
kommende.
Alt la han under hans føtter, og ga ham som hode over alle ting til
menigheten,
som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle."
Dette får
vi eie, som barn. Guds barn. Av nåde.
Vi får erfare den kraft som Gud viste på Kristus da han reiste ham
opp fra de døde.
Så overveldende stor er hans makt for oss som tror.
..... ..... .....
Er det rart da, at vi
som får se inn i dette blir fylt av glede, ja den
fullkomne glede som Jesus talte om.
Vi jubler med salmisten slik han skrev det i den nest siste salmen i
Salmenes bok i Bibelen:
"De skal prise hans navn med dans,
lovsynge ham til tamburin og sitar.
For Herren har behag i sitt folk,
han pryder de nedbøyde med frelse."
Ja, han pryder oss med frelse!
Og hvilke ord skal vi bruke om den aller siste salmen
i Bibelens salmebok?
Salme 150:
Halleluja!
Lov Gud i hans helligdom,
lov ham i hans mektige hvelving!
Lov ham for hans mektige verk,
lov ham etter hans storhets
velde.
Lov ham med tone fra horn,
lov ham med harpe og sitar!
Lov ham
med tamburin og dans,
lov ham med strengelek og fløyte!
Lov ham med tonende cymbler,
lov ham med høyt klingende cymbler.
Alt som har ånde, skal love Herren!
Halleluja!
Hvordan lydde dette i tempelet i Jerusalem, mon tro?
..... ..... .....
Da jeg skrev dette i går, lurte jeg på om jeg skulle bruke ordet
"morsomt" for å beskrive det kresjendoet som Salmenes bok av-
sluttes med. Eller avsluttes .. ?
.. avslutningen for et Guds barn er selve begynnelsen.
Salmenes bok er den ekte salmeboken der livet beskrives både
de dagene som fører oss dypt inn i mørkret - og de under Herren
gjør når han fører oss ut av dem igjen.
Det er ikke Gud som fører oss inn i alt dette. Men han "benytter"
seg av alt for å føre oss inn i sin godhet. Slik at
alle ting tjener
den til gode ..
som har fått denne kjærligheten lagt inn i seg som et under, som
en stor nåde: at vi elsker Gud.
For et slikt menneske er alt rammet inn av godhet. Ja, hva skrev
David i slutten av salme 23?
.. etterjages ..
Bare godhet og miskunnhet
skal etterjage meg
alle mitt livs dager..
Eller et annet bilde, som Bibelen bruker: fødsel.
Kvinnen som føder i smerte.
Men når barnet er født, glemmer alt hun har vært i gjennom av
frykt og nød og bortimot uutholdelige smerter ...
i en overstrømmende glede over barnet som er født.
Morsomt er et for svakt ord. Bibelen bruker sterkere begrep, ja
det må nye ord til for å beskrive livet med
Gud. Salig er den ..
.. Slik starter Salmenes bok. Men mellom dette "salige" og det
endelige kresjendoet er alle
fargene med.
Etter som dagene var for de som skrev diktene.
Bibelen kan se ut som uforlikelige motsetninger.
Er den det?
Eller et speil av vårt liv med Herren?
Et "rom" vi kan være i og kjenne oss igjen, uansett livsfølelse?
Jeg begynte å forstå
mer, da dette gikk opp for meg.
Det liksom bølger fram og tilbake, livet, slik jeg opplever det.
For det "fødes"
stadig noe nytt for den som får se dypt inn i livet
med himmelens Herre.
Vi får se hva han "føder"
fram ..
Men fødsler er jo ren lidelse. En gravid kvinne gruer seg og gleder
seg. Ja, mange ord kan beskrive det
som skjer mens barnet vokser
i mors mage, før fødselen. Så kommer smertene som altså til slutt
fører
til et stort og uforklarlig under mot mors bryst: barnet!
Slik er livet med Herren.
Har vi nok ord
for å beskrive gleden når et barn er født?
Og likevel, også nå følger frykt. Hvordan skal det gå med barnet?
Det er så likt det åndelige livet. Det livet som Gud gir oss.
For
vi har dette spesielle ordet,
det som vi helst ikke vil nevne,
det gamle ordet,
det som er like gammelt som
syndefallet..,
ordet "kjød".
Det blander seg inn. Vil alltid ha et ord med. Også i gleden.
Så komplisert er livet så lenge det leves på denne siden. Det
som heter jorden.
Men det finnes ord som er eldre enn det, ja som er fra evighet-
ers evighet.
Som det nyfødte barnet er et speil av ..
og som vi ser de første årene av barnets liv
...
Lek!
Det står om visdommen. At han lekte!
Jeg husket ikke hvor dette stod da jeg skrev det nå, og begynte å
lete. Var det ikke i Salomos ordspråk?
Jo, jeg fant det der. Men på min leting etter dette kom jeg over
både gamle og nye oversettelser, ja den svenske også. Fra 1917. Og
da så jeg noe som jeg ikke har sett før. I det gamle testamentet:
"Jag älskar dem som älska
mig,
och de som söka mig,
de finna mig.
Rikedom
och ära vinnas hos mig,
ädla skattar och rättferdighet.
Min frukt är bättre än guld,
ja, finaste guld
och den vinning jag skänker
bättre än utvalt
silver.
På rättfärdighetens väg går jag fram,
mitt på rättas stigar,
til att giva dem som älska mig
en rik arvedel
och till att fylla deras förrådshus.
HERREN skapade mig
såsom sitt förstlingsverk,
i urminnes tid,
innan han gjorde något annat.
Från evighet är jag insatt,
från begynnelsen,
ända ifrån jordens urtidsdagar.
Innan djupen voro till,
blev jag född,
innan källor ännu funnos,
fylda med vatten.
Förränn bergens grund var lagd,
förrän höjderna
funnos,
blev jag född,
när han ännu icke hade skapat land och mark,
ej ens det första av jordkretsens stoft.
När han beredde himmelen,
var jag tillstädes,
när han spände ett valv över djupet,
när han fäste skyarna
i höjden,
när djupets källor bröto fram med makt
när han satte för havet dess gräns,
så att vatnet icke skulle överträda
hans befallning,
när han
fastställde jordens grundvalar -
då fostrades jag såsom ett barn hos honom,
då hade jag dag efter
dag min lust och min lek
inför hans ansikte beständigt;
jag hade min lek på hans jordkrets
och min lust bland människornas barn.
Så hören mig nu,
I barn,
ty saliga äro de som hålla mina vägar.
Hören tuktan, så att I bliven visa,
ja, låten henne icke fara.
Säll er den människa
som hör mig,
så att hon vakar vid mina dörrar
dag efter dag håller vakt
vid dörrposterna
i mina portar.
Ty den som finner mig,
han finner livet
och undfår nåd från HERREN.
Men den som går miste om mig
han skadar sig själv;
alla de som hata mig,
de älska döden."
Visdommen.
Eller som det står på svensk:
"Hör, visheten ropar,
och förståndet höjer sin röst."
Vers 1 i Ordspråksboken i
DEN HELIGA
SKRIFT.
Visdomen. Det ser da ut som om den er
beskrevet som en person?
Jeg synes at jeg kjenner igjen noe ..
.. noe han sa
han som kom fra det evige:
Jesus