 |
|
|
 |
|
1.
Dei fanga deg i byens vakre hage
med blomsterduft og friske grøne tre.
Dei fanga deg da du var midt i fare
og der du kjempa, bøygd på dine kne.
2.
Dei svikta da du bad dei om å vake
og gav deg til Guds vilje da dei sov.
Du kjende angst og kasta deg mot jorda
og ropa høgt med tårer der du låg.
3.
Dei fanga deg, men du gav jorda fridom
og alle som vil koma kan få gå
til fargane i hjartet av ein hage
og kjenna deg og riket vi skal få.
4.
Du vann oss att til paradisets dufter
med tre og frukt av alle gode slag.
No kjem vi for å sjå og for å smake
den kjærleiksfrukt den første hagen bar.
Kristin Reitan
Molde 2007
HAGEN.
Jesus gikk til
en vakker hage
i Jerusalem.
For å be.
Han kjempet.
Hans bønn var
den tyngste
som noen
noensinne
har vært i.
"Far! Om du vil,
så la denne kalk
gå meg forbi!
Men la ikke
min vilje skje,
bare din."
Han var et menneske,
men Gud også.
Og at han ba slik
blir jeg ikke ferdig med
å undre meg over.
Og så står det
utrolige,
om den
hellige,
den
syndfrie:
"Han kom
i dødsangst
og ba
enda mer
inntrengende,
og svetten hans
ble som blodsdråper
og falt ned på
jorden."
Luk 22.
Dette
gjorde han
i kjærlighet
til oss.
Jesus hadde
på forhånd fortalt
disiplene sine
hva som
skulle skje,
at han
skulle lide
og dø
og at han
skulle gå bort.
Og han
hadde fortalt
om den
kjærlighet
som han
og Faderen
elsket dem
med.
Da tiden
var kommet
gikk de sammen,
han og disiplene,
til Getsemane.
Det står at de gikk:
"over bekken Kedron.
Der var det en hage,
og i den gikk han
og hans disipler inn.
Men også Judas,
kjente stedet,
for Jesus kom ofte
sammen med
sine disipler der.
Judas hadde
nå fått med seg
vaktstyrken og
tjenerne fra
yppersteprestene
og fariseerne,
og kom dit
med fakler og
lamper og våpen.
Jesus visste om
alt som skulle
skje med ham.
Han gikk fram
og sa til dem:
Hvem leter
dere etter?
De svarte ham:
Jesus fra Nasaret.
Jesus sier til dem:
Det er meg!
Men også Judas,
som forrådte ham,
stod der sammen
med dem.
Da han sa til dem:
Det er meg,
vek de tilbake
og falt til jorden.
Da spurte han
dem igjen:
Hvem leter
dere etter?
Og de sa:
Jesus fra
Nasaret.
Jesus svarte:
Jeg sa dere
at det er meg!
Er det da meg
dere leter etter,
så la disse gå!"
* * * * * *
Det var i en hage
Jesus ble fanget.
I skapelsen,
da Gud hadde
formet mennesket
av jordens støv,
og blåst livets ånde
i hans nese,
står det også om
en hage.
Slik står det
helt i begynnelsen
av Bibelen:
1.Mos 2:
"Så plantet
Gud Herren
en hage i Eden,
i Østen.
Der satte han
mennesket
som han hadde
formet.
Og Gud Herren
lot alle slags
trær
vokse opp
av jorden,
prektige
å se på
og gode
å ete av."
Og de kunne
fritt ete
av alle
disse trærne."
Slik var
Guds hage
før synden
kom inn i den.
De to første
menneskene kjente
glede og frihet.
Og kjærlighet.
Uten egentlig
å være seg dette
bevisst, for de
kjente ikke til
noe annet.
De hadde ingen
kunnskap om
det onde.
Og Guds vilje var
at de aldri skulle få
denne kunnskapen.
Alt de gjorde var
fylt av kjærlighet.
De var
syndfrie.
Og slik ville Gud
at de skulle ha det.
Derfor var det så
viktig det Gud sa om
det ene treet
i hagen.
Det som de ikke
måtte ete av.
Det eneste
de ikke måtte
gjøre,
var å la seg
friste til å synd
mot Gud.
Er det billedtale?
Kanskje det ..
Livet var gitt.
Jorden var god.
De kunne gjøre
hva de ville.
Ete av alle trær
når de ønsket det.
Slik var Guds vilje.
Og menneskenes
vilje var god.
De visste ikke
hva synd var.
Deres valg var
uten synd.
De var frie.
De kunne velge
det gode.
Alt de gjorde
var godt.
De elsket
hverandre
i en fullkommen.
kjærlighet.
De visste ikke
hva smerte eller
ubehag var.
De hadde bare
kunnskap om
det gode.
Og det var slik
Gud ville at det
skulle fortsette.
Derfor sa han:
"Av hvert tre i hagen
kan du fritt ete,
men treet til
kunnskap
om godt
og ondt,
må du ikke
ete av,
for den dag
du eter av det,
skal du
visselig dø."
Poenget var altså
at de ikke måtte
gjøre det som ville
gi dem kunnskap
både om det gode
og det onde.
Poenget var at
den onde ikke måtte
få friste dem til å
gjøre som han sa.
Men slangen kom.
Han lokket dem.
Og de begynte
å lytte til ham.
Han fikk dem
til å tro
at han ville gi dem
noe mer ...
noe mer enn det
Gud hadde gitt.
Og menneskene
lot seg lokke.
De lot den onde
lede seg.
Og så mistet de
livet i Guds
godhet.
De ble ufrie.
Nå forstod de
hva det onde
var.
De hadde fått
kunnskap om
det onde også.
Og døde.
Det vil si
at de kom bort
fra fellesskapet
med Gud.
Livet i Edens hage
tok slutt.
Gud drev dem ut
av hagen for at de
ikke også skulle
ete av livets tre
og leve evig.
Et vern altså.
For Gud ville
fremdeles
det gode
for dem.
Han hadde
en frelsesplan.
Jesus Kristus,
kom selv inn i
jordens hage
og han
kjempet der,
for oss alle.
Satan prøvde
å friste ham også.
Han prøvde
å ødelegge
Guds plan.
Men Jesus ble i
Guds vilje
og ba om å få
bli der også da
spott og kors
ventet ham,
enda det var
spotternes synd
han bar.
Han ba om
å få være i
Guds vilje,
slik at han
kunne fullføre
frelsesplanen.
Han ville gi oss
en ny hage.
Der vi kan få
tilbake den gleden
og den friheten
som Adam og Eva
hadde i Edens hage.
Friheten til igjen
å kunne velge
det gode.
Og få smake
frukten på trærne
i hans hage.
En åndelig frukt.
Den som en dag
skal bli en erfart
virkelighet både for
vår ånd og vår sjel
og vårt legeme.
I dette livet er vi
begrenset av fallets
konsekvenser.
Den onde herjer
og har makt over
mange i denne
verden.
Derfor bærer vi
på en lengsel.
Vi ønsker
å oppleve
Eden igjen.
Og det skal komme.
Noen mennesker
har fått et glimt inn
i en framtid,
der alt skal bli
gjenopprettet.
Både natur og
mennesker skal
bli fullkomment,
som i Edens hage.
Det er gitt oss
i billedtale.
Her er et glimt
av det Johannes
fikk se inn i.
Han fikk se dette
mens han selv
satt i et fangehull.
Han satt der
på grunn av
budskapet han
forkynte om
Jesus.
I sin store nød
fikk han se inn i
en annen
virkelighet:
"Og han viste
meg en elv
med livets vann,
klar som krystall,
som strømmet ut
fra Guds og
Lammets trone,
midt i byens gate.
På begge sider
av elven stod
livets tre,
som bærer frukt
tolv ganger og gir
sin frukt hver måned.
Og bladene på treet
tjener til helse for
folkeslagene.
Joh åp 22.
* * * * * * *
For Guds barn
er lidelsene
aldri det siste.
Håpet om et evig liv
er et levende håp.
En veldig glede!
Vi har fått livet her.
Og vi ønsker å leve
det liv som Gud
gir oss også her.
Vi er skapt til det.
Men vi møter både
sykdom og død
på denne jorden.
Bibelen kaller døden
vår siste fiende.
Men samtidig
er det slik som
en salmedikter
har skrevet.
Døden er
"en fergemann
til livets land."
Brorsons frodige
salme:
"Mitt hjerte i meg ler
når jeg min grav beser,
ei blomsterdal,
ei fyrstesal
så trygg en seng
meg vise skal.
Min død er ferjemann
til livets skjønne land,
Gud Sebaot,
hans eget slott,
ja, der er evig godt.
Skjønt vinden her
er titt imot
og speker litt
det kåte blod,
all kur
er sur
for menneskets natur,
det gjør dog lett som rå og hind
det deruti forsøkte sinn,
ja korsets hegn
er just det tegn
til frihets rette egn."
Norsk Salmebok nr 340.
Og tittelen er:
"Guds Sønn
har gjort meg fri."
Vi lever i en
spenning nå.
Vi har frelsen,
vi eier den.
Gud sier:
"Smak og se
at Herren er god."
Men vi kjenner jo
fremdeles
smerten av fallet.
Vi merker det på
mange ulike vis.
Bibelen har derfor
både klagesanger
og lovsanger.
Men selv i de
største lidelser
her på jorden,
kan vi få et glimt
av Guds herlighet.
Jeg skriver glimt,
for det er ingen
som kjenner
en vedvarende
lykkefølelse her.
Vi kjenner oss ofte
som i en ødemark.
Men Gud kommer oss
i møte og sier:
"Herren skal
lede deg
hele tiden.
Han skal
mette deg
i ødemarken,
og dine ben
skal han styrke.
Du skal bli som
en vannrik hage,
som et kildevell
der vannet
aldri svikter."
Jesaja 58.11.
Mens vi venter
på å få komme til ham,
og få være i hans
evige godhet,
sier han:
Du skal bli
som en vannrik hage!
Pastell. Kristin Reitan.
Pastell. Kristin Reitan.
|
|
 |
|
|
|