 |
|
|
 |
|
1.
Trua mi er veik, eg vaklar
og må ropa på hans namn.
Da kjem Jesus nær og kviskrar:
Slik er trua sterk og varm.
2.
Alt i meg er svakt, eg tviler.
Gud er heilag, eg er redd.
Da kjem Jesus nær og kviskrar:
I min nåde er du kledd.
3.
Eg vil tene deg, men famlar.
Lei meg du, til rette stad.
Da kjem Jesus nær og kviskrar:
Eg vil vise vegen, ja!
4.
Eg kan vandre i din siger.
Du er trufast, du er sterk.
Da er Jesus nær og kviskrar:
Eg vil vise deg mitt verk.
Kristin Reitan
Molde, oktober 2016.
"HAN
helbreder
dem som har et
nedbrutt hjerte,
og forbinder deres
smertefulle sår."
Salme 147.3
Jeg arbeider med
å forstå ordet tro,
og skriver litt ..
Kladder litt ..
Siden er litt
uferdig ...
...
Jeg kaller
mitt tema:
TRO?
Hva er tro?
Er det noe
vi må få til?
En
gjerning?
Bibelen
svarer:
"Ikke av
gjerninger"
"men ved tro."
Og så står det
videre:
"så ingen skal
rose seg."
Ef.2.
Troen er altså ikke
noe vi skal få til.
Å tale om troen
som en gjerning,
stenger alt for oss.
Det er ikke av vår tro ..
Og derfor heller ikke
noe vi kan rose oss av!
"Ved tro"
skrev jeg.
Det er ved
en annen.
Ved en annens
gjerning.
Ved Jesus.
* * * *
Jeg siterte verset
slik jeg husket det nå,
og måtte se
etter om jeg
skrev det
riktig.
Står det
"av" tro
eller
"ved" tro?
Hvis det er "av" tro,
må vi jo undersøke
om vi kan finne noe
i vårt indre.
Noe Gud kan
finne inne i oss, for at han kan svare
på vår bønn.
Noe han kan godta
slik at vi kan bli frelst.
Noe som kvalifiserer
oss ..
Noe vi kan vise fram
for ham, for at han
kan svare på vår bønn?
Tro?
Kan "vår" tro,
som prestasjon,
frelse oss?
Eller føre til
bønnesvar
fra Gud .. ?
I så fall:
ville vi da trenge
en Gud som ble
korsfestet
i vårt sted?
Jeg åpner
Bibelen.
Og finner
heldigvis
at det står:
"ved" tro.
Det gir et
helt annet
innhold.
Jeg ser for meg
et lite barn
ved en elv.
Elva er stor.
Barnet ser elva
som en hindring.
Det er umulig
å komme over.
Men så får barnet
øye på sin far.
Han vil ta det
i sine hender
og redde det.
Men barnet
vegrer seg.
Vil likevel
"klare sjøl .."
Vil ikke
ta imot hjelp.
Og prøver å
stikke av.
Gjemme seg.
Men far ser
etter barnet.
Han leter
til han
finner det.
Tar det i
sine hender
og løfter det.
Bærer det i
i sine armer.
Går over elva
og setter barnet
ned i gresset
på den andre
siden.
På tørt land.
* * * *
Å være en
troende
er å få se
Guds frelse
og med den
alle Guds gaver,
uten å ha noe
å bringe ham.
Det er for
de ydmyke.
Helt til nå
har jeg tenkt
at ydmykhet er
en egenskap.
Men i det siste
har det gått opp
for meg:
Ydmyket er å se
at en mangler
en slik egenskap.
En mangler alt.
Slik som et barn
mangler alle
forutsetninger,
og må få alt.
Vår motvilje
mot Gud viser
vår tilstand.
Vi får se vårt fall
for hver eneste
liten synd.
Vi er som små
hjelpeløse barn
ved ei elv vi ikke
kan komme over.
Vi må
letes opp
og bli reddet.
Av en annen.
Da Paulus skrev
til de troende
i Roma
skrev han:
"Det er ikke én
som søker Gud,
alle er
veket av,
alle sammen
er blitt
udugelige."
Rom 3.11-12.
Slik er vårt
utgangspunkt.
Slik er vi alle.
Vi har mistet
retningen,
og vet ikke hva
vi kan gjøre
annet enn å
gjemme oss.
....
Mange sier at
et barn ikke
kan tro.
Og det er sant.
Men det kan
ikke en voksen
heller.
Vår frihet er
å få se dette
at Gud selv leter
etter oss,
løfter oss opp
i sine armer,
og viser oss
alt det som
Jesus
har gjort.
Han viser oss
korset.
Og Jesu seier.
Han som stod opp
og gikk ut av ei grav.
Når vi hører
om korset,
puster Gud på oss
ved sin Ånd
slik at vi kan se
og forstå hans
frelsende vilje
og fullbrakte
verk.
Han venter
ikke til vi blir
voksne nok
til å forstå.
Han sa:
Uten at dere
blir som barn
kan dere ikke
komme inn i
Guds rike.
Slik er
omvendelsen.
Jeg siterer
Jesus.
Matteus 18.3:
"Uten at dere
omvender dere .."
Omvender ..?
Må vi gjøre noe?
Bli bedre først?
Slik står det:
"Uten at dere
omvender dere
og blir
som barn,
kommer dere
ikke inn
i himmelens
rike".
Jesus viste oss
hva omvendelse er:
Å omvende seg
er ikke å prøve
å forbedre seg.
Adam og Eva prøvde det.
De flettet fikenblader
rundt livet.
Men det ble glissent.
Vi kan ikke gjøre
noe selv.
Omvendelsen
er å se dette
hjelpeløse:
"Han kalte da
et lite barn til seg
og stilte det
midt i blant dem."
Slik viser Jesus oss
hva ydmykhet er,
og hva tro er.
Som barnet
ikke kan tro,
kan heller
ikke vi.
Troen er altså
ikke en gjerning.
Troen er ikke
noe vi kan få til.
Troen er noe
Gud legger inn i oss.
Et ord fra
Guds munn:
Alt er
ferdig.
Når vi i nød
roper til Jesus
om å bli frelst,
så hører han oss,
slik mor hører et spedbarn
skrike etter bryst.
Det diende barnet
får alt av mor.
Det blir
løftet opp.
Det blir lagt
til brystet.
----
Når vi roper på ham
opplever vi det
som om vi gjør noe.
Vi velger.
På en måte
er det rett.
Men ingen kan komme
til Jesus
uten at Faderen drar
ham, står det.
Gud arbeider med oss
for at vi skal søke ham.
Når vi roper
til Gud om frelse,
vet vi derfor
at det er han som
har lagt dette
ropet inn i oss.
Det er han som søker oss.
Han kaller!
Han vil
at vi skal bli
frelst.
Vi hører om synden
og om dommen.
Guds dom.
Og frikjennelsen
ved evangeliet.
Det er én
som har gjort opp
for oss.
----
Alt er ferdig.
Og Gud viser oss
at det er slik.
Han lar oss høre det.
Slik blir troen
lagt inn i oss
som en sannhet.
Som vår trøst.
Som glede.
-----
Frelsen
er gjort ferdig for
to tusen år siden.
Vi kan få den,
ufortjent.
Han legger sine
ord inn i oss!
Han sier:
Hør,
så skal din sjel
leve!
---- ----
---- ----
Bibelen bruker
flere bilder
på dette.
Han sier at når
såkornet blir sådd
i god jord, så vil det
vokse og gro.
God jord?
Hva betyr det?
Vår tanke sier oss
hele tiden at Gud
må finne noe godt
inne i oss.
Et godt hjerte.
Men hva handler
dette om?
Det handler om
det vesle frøet
som blir lagt
i jorden.
Det som bare
blir lagt der.
Vi er som
svart mold.
Mørke.
Men et frø
blir lagt i oss.
Ord blir lagt
inn i vårt hjerte.
Om vi så bare
får høre bitte litt,
som det minste
frø som Jesus
snakket om,
nemlig
sennepsfrøet,
så er det
nok!
Sennepsfrøet
er evangeliet.
Guds
nådeord.
Om han som
døde for oss.
Gud trenger
ikke noe
fra oss
for å frelse.
Eller for å svare
på vår bønn.
Nei, heller enn at
vi må bli bedre på noe,
må vi miste noe.
Ja, miste alt.
Vi må dø, slik
som frøet dør
i jorden ..
Frøet må dø
først.
Altså:
vi må miste
vår tro på
at vi kan få til noe.
Vår tro på oss selv
dør bort.
Men når frøet
får ligge i jorden,
skjer det noe.
Når ordet legges
inn i vårt hjerte,
skjer det noe.
Så enkelt
er det.
Vi hører det!
Hører at Jesus
er vår Frelser.
Halleluja!
At det som vi
ikke kan,
det gjorde
han!
Han er
blitt oss
til frelse!
-----
Jesus ble dømt
på korset.
Han fikk dommen
for våre synder.
Men vi blir erklært
helt rettferdige,
som om vi aldri
har syndet.
Nå ser Gud oss
som om vi er
like rene som Jesus!
Og har rett til
alle bønnesvar,
så sant det er etter
hans gode vilje
det vi ber om.
Slik er hans frelse
og hans velsignelse.
Frelsen er hans verk
og hans ære
alene!
Og de som han
frelser av nåde,
de vil han gi vekst
ved den samme nåde.
Vi vil oppdage
at det skjer på
Guds måte
og på en måte
som vi ikke liker.
For slik som
frøet i jorden
må dø for å
bære frukt,
må vi "dø" bort fra
vår tro på oss selv
hver dag.
Slik vokser vi
"i nåde og
i kjennskap"
til ham."
Men denne
veksten foregår
på en måte
som gjør at vi
vil oppleve det
som det motsatte.
Og det gjør
ganske vondt.
Når vi vil vokse
og bli til noe,
føler vi at
vi minker.
Vi får det ikke til.
Slik arbeider
Gud med oss
for å vise oss
at vi ikke
kan noe
i det åndelige.
Når vi ser
dette,
viser han oss
til Jesus.
Vi får se
at vi har alt
i ham.
Jesus er vår
"rettferdighet,
helliggjørelse
og forløsning."
1.Kor.1.39.
For å gi oss sin tro,
tar han fra oss
vår følelse av tro.
Og så får vi se Jesus
og hans gjerning
alene.
Rom 11.6:
"Men er det av nåde,
da er det ikke mer
av gjerninger.
Ellers blir nåden
ikke lenger nåde."
|
|
 |
|
|
|