Jesu lære var annerledes ..
De undret seg og sa: han talar ikke
slik som fariseerne og de skriftlærde ..
"Jesu lære risler som regn over urter og gress,"
sier Bibelen.
La læren din risle.
La læren din risle som regnet
og vis oss det liv som er tegnet,
det Jesus har skrevet
med ildskrift på jord,
og gitt oss i hellige ord.
2.
La ilden få rense og skille,
så jorden kan bli slik du ville
og livet blir synlig
med korset som tegn,
og Ordet kan risle som regn.
3.
La læren tre inn i vår gåte
så vi kan se inn i din nåde,
og Jesus kan vise oss
kjærlighetsord
og gylne vår tåre på jord.
4.
La læren forvandle vårt mørke
og bli som et vårregn i tørke,
så Jesus kan vise at han ved sin død
kan omskape ondskap og nød.
5.
Halleluja, Jesus er tegnet
og kommer til jorden som regnet,
og vi kan se inn i de
herlige Ord
som gir oss hans rike på jord.
Kristin Reitan
2007/08.
Bibelen:
"Lytt, dere himler,
og jeg vil tale!
La jorden høre på
min munns ord!
La min lære
risle
som regnet,
og mine ord dryppe
som duggen,
som regnbyger
på urter og gress!"
1. Mosebok 32.1ff
Herlige ord!
Det er Jesu ord.
Hans lære risler over oss
som en regnskur på urter
og gress.
Slik møter Jesus oss.
Med sin lære:
"Straffen lå på ham,
for at vi skulle ha fred,
og ved hans sår
har vi fått legedom."
Jesaja 53.
Å få sine synder tilgitt
og
slik få samfunn med Gud,
er den dypeste legedom
vi kan få del i.
Dette er læren.
Dette er Bibelens budskap
fra begynnelse til slutt.
Det var om Jesus
de skrev, profetene
i det gamle testamente:
"Jesu vitnesbyrd
er profetordets ånd."
Åpenb 19.10.
Slik forkynte Salomo det,
lenge før Jesus kom:
"Da åpenbarte Herren seg
for Salomo om natten
og sa til ham:
Jeg
har hørt din bønn
og utvalgt dette stedet
til et offersted for meg."
Offerstedet pekte fram
mot korset.
Jesus.
Og slik talte Herren videre
til Salomo:
"Når jeg lukker himmelen,
så det ikke kommer regn,
og når jeg befaler gresshoppene
å fortære landet,
og når jeg sender pest (pandemi)
iblant mitt folk,
og så mitt folk,
som er kalt
med
mitt navn,
ydmyker seg og ber
og søker mitt åsyn
og omvender seg
fra sine onde veier,
da vil jeg høre
i himmelen
og tilgi deres synd
og lege
deres land."
Og fortsetter:
"Men hvis dere
vender dere bort
og forlater de lover og bud
som jeg har gitt dere,
og går bort for å tjene
andre guder
og tilbe dem,
så vil jeg
rykke dem opp
av mitt land,
som jeg har gitt dem.
Og dette huset
som jeg har helliget
for mitt navn,
vil jeg kaste bort
fra mitt
åsyn
og gjøre det
til et ordspråk
og til en spott
blant alle folk.
Og hver den som
går forbi dette huset,
som har vært så
opphøyet,
skal bli
forferdet.
Og når noen da spør:
Hvorfor har Herren gjort slik
mot dette landet
og dette huset? -
da skal de svare:
Fordi de forlot Herren,
sine fedres Gud,
som førte dem ut
av landet Egypt,
og holdt seg til
andre guder
og tilba dem
og dyrket dem.
Derfor har han
ført all denne ulykken
over dem."
2.Krønikebok
7.
Men for de som lot
Herren virke omvendelse
i sine liv, og til oss som
omvender oss fra våre
avguder,
lyder det:
"Juble, dere himler!
Fryd deg, du jord!
Dere fjell,
bryt ut i frydesang!
For Herren trøster sitt folk,
han forbarmer seg
over sine elendige.
Sion sa:
Herren har forlatt meg,
Herren har glemt meg.
Glemmer vel en kvinne
sitt diende barn,
så hun ikke forbarmer seg
over sitt livs sønn?
Om også de glemmer,
så glemmer ikke jeg deg.
Se, i begge mine hender
har jeg tegnet deg,
dine murer står alltid
for meg.
Fra Jesaja 49.
"Mange ganger
og på mange måter
har Gud tidligere
talt til fedrene
gjennom profetene,
men nå, i disse
siste dager,
har han talt til oss
gjennom Sønnen.
Ham har han
innsatt som arving
til alle ting.
Ved
ham
har han også
skapt verden.
Han er avglansen
av hans herlighet
og avbildet
av hans vesen,
og han bærer alle ting
ved sin
krafts ord.
Etter at han
hadde fullført
renselsen for våre
synder,
satte han seg
ved Majestetens
høyre hånd
i det høye.
Fra Hebr 1.
Jesus er vår
legedom!
Vår omvendelse
innebærer at vi vender oss
til ham for å få tilgivelse
for våre synder, slik at vi kan
følge ham og leve for ham.
Frelsen er ferdig!
Vi får det gratis.
Ordet nåde
betyr gratis.
Når vi blir renset
for våre synder,
får vi den Hellige Ånd
og får derfor en trang til
å leve slik Gud vil.
For også å oppdage
at vi gang på
gang
svikter ham.
Men en kurs er
likevel forandret,
noe nytt har kommet
inn i våre liv.
Vi er renset,
men vi oppdager stadig
vår hjelpeløse tilstand.
Og må derfor hele tiden
få trøst ved hans kors.
Vi kan få leve
i
syndenes forlatelse
hvert eneste øyeblikk!
Hans frelse er vår trøst!
Vår glede!
Vår tro!
Vi tror på HAM
og ikke på oss selv.
Og for oss gjelder
dette som han sa:
"Om noen vil
gjøre hans vilje,
da skal han kjenne
om læren er av Gud,
eller om jeg
taler
av meg selv.
Joh 7.17.
Han lar sin lære risle
og vi skal få merke
at det er fra Gud.
Det står at vi
skal få "kjenne"
det.
Vi skal få erfare det,
og slik bli kjent med Jesus.
Fra studieboka
"Bibelen Ressurs":
"På grunnspråket finnes
to ord for å kjenne.
Ordet som er brukt her,
betyr å kjenne på
grunnlag av erfaring.
Det er dermed ikke
tale
om en følelse,
men den som vil
gjøre Guds vilje,
vil oppleve at
læren
er fra Gud."
Det betyr ikke
at vi ikke også
kan føle det.
Gud kan også gi
slike erfaringer.
Han
gir oss sin fred.
Det er han selv
som
kommer oss nær med
sin følbare fred,
men jeg tenker
at ordet følelse
egentlig ikke er
et godt ord
å bruke på dette.
Det er ikke en svingning
i vårt følelsesliv det handler om.
Herren kan være nær
på en følbar måte.
Vi kan jo føle det når han
åpenbarer sitt nærvær.
Men det er ikke en følelse av
å være glad eller oppstemt,
sint eller sur.
Og han er oss ikke nærmere
når vi merker hans nærvær,
enn når han holder denne
erfaringen borte fra oss.
For han tar ofte denne
følbare
erfaringen fra oss,
for at vi skal se vår
avmakt
og rope på ham i vår nød.
På grunn av den frelse
han har fullført,
er han alltid nær sine barn.
Så nær som ordene
er i vår munn,
sier Bibelen.
Om vi ikke føler noe
eller aldri får noe syn,
kan vi få holde fast på
de ord han sa om at
de er salige
som ikke ser,
og likevel tror.
Det følbare nærvær
er uansett ikke noe
vi skal streve
etter å få.
Vi skal bare få ha
vårt blikk og vår bønn
til Jesus og hans kors.
Og være i nåden.
Vår glede er å få eie ham
og
at våre navn er oppskrevet
i hans bok, i Livets
bok.
Så gir han det
han vil,
til den han vil,
når han vil.
Vi vil gjerne ha
del følbare.
Men kan det være en fristelse?
Jesus har hele tiden
en hensikt
med det
han gjør.
Det er alltid
til vårt beste, men
ofte forvirrende,
og i første omgang
så uforståelig for oss!
Men han viser
oss inn i det,
litt etter litt.
Han vil ikke at vi skal holde oss
til det vi opplever,
men til ham selv
og hans verk for oss.
Kanskje han, i denne undringen,
vil vise oss at
et strev
og en søken mot det
vi kan få føle,
kan bli en avvei.
Å søke en følelse
og å søke ham selv,
er ikke det samme.
Det er vanskelig for oss dette,
men han
underviser oss
og dypest sett er det han
som søker oss.
Han vil ha samfunn
med sine kjære barn.
I Ordet får vi "høre"
hans tilgivelse,
i nattverden får vi det
samme, på en synlig måte.
Jesu lære handler ikke
om en følelse, men om en gave.
En uforskyldt gave
vunnet ved hans død.
I kjærlighet har han sonet
det som hindrer vår relasjon
mellom ham og oss.
I kjærlighet har han
åpnet veien til sin himmel!
Vi som
har fått
dette ordet om ham
lagt inn i vårt hjerte,
eier frelsen,
- og all hans åndelige
velsignelse.
Den Hellige Ånd
forkynner det personlig
inn i oss, han møter
oss
ved Bibelens ord.
Slik er det vårt,
uansett hva vi føler.
Ja, om alt føles tomt
og forvirrende.
Vårt indre følelsesbilde
skifter fort.
Det gjør også vår
livssituasjon.
Gud handler ikke slik
med oss som vi tenker.
Han tar bort
deilige
følelser.
For oss kan det da se ut
som om han har glemt oss
eller har forlatt oss,
men det er slik han arbeider.
Gud arbeider hele tiden med oss
for at vi skal se HANS frelse,
og ikke stole på noe i oss selv.
Vi kan lett føle
en hjelpeløs angst,
og få smertefulle og
vanskelige tanker.
Det er naturlige erfaringer
både i menneskelivet
og i troslivet.
Også fordi vi lever i en verden
som er full av mørke og trengsel,
men Gud bruker
også alt dette,
og viser oss hvordan han midt i
dette,
gir oss sin visdom.
Paulus forstod dette.
Og skrev om
sine egne erfaringer.
Det var etter at
Guds Hellige Ånd var gitt
på pinsedag,
at han skrev
om angst.
Slik skrev Paulus:
"Hvem kan skille oss fra
Kristi kjærlighet?
Trengsel eller angst,
... ... ... ...
eller
sult eller nakenhet
eller fare eller sverd?"
Og han fortsetter:
"Verken død eller liv,
verken engler eller krefter,
verken det som nå er,
eller det som komme skal,
eller
noen makt,
verken høyde eller dybde
skal kunne skille oss
fra Guds kjærlighet
i Kristus Jesus,
vår Herre."
Vi lever
i alltid
i en spenning mellom
gode og vanskelige
følelser, så lenge
vi er på denne siden
av evigheten.
Kun i glimt, får vi se ham
klarere.
Noen av disiplene,
ikke alle,
fikk se Jesus
åpenbart i sin herlighet.
De håpet sikkert
at dette var en tilstand
som skulle vare ved,
og en av dem
spurte
om de kunne bygge
hytter og bli der.
Men de fikk ikke være
i denne herlige tilstanden
så veldig lenge.
Men Jesus
var hos dem.
Synet tok slutt,
men da står det at
de ikke så noe annet
enn Jesus alene.
* * * * *
Det var altså bare noen få
av disiplene som fikk
se dette synet.
Han behandler alle
individuelt.
Og selv for de som fikk
se og oppleve dette,
var det senere som om det
var glemt og ute av
minnet.
For da Jesus var død og
begravet,
stengte også disse seg inne
på grunn av frykt.
Disiplene trodde
at de hadde tatt feil
av Jesus da.
Det var likt for alle.
De klarte ikke å holde på noe.
Han kunne ikke
være
Messias likevel, tenkte de.
Siden han nå
var død.
Deres opplevelser
hjalp ikke da.
Men det som hjalp dem,
var at Jesus kom til
sine redde disiplene.
Gjennom en
stengt dør.
Slik kommer han også
til oss.
Han kom til dem.
Til deres frykt!
Som så ofte, møtte han dem
med ordene om at de ikke
skulle frykte.
Det var ikke et bud,
det var ikke en kritikk,
men en salig trøst.
Fravær
av frykt
var ikke forutsetning for det han
ville gjøre for dem.
Nei, det er tvert imot.
Han kommer til oss som frykter.
Han møter oss
akkurat slik vi er
og slik vi har det.
Det er ikke de friske
som
trenger lege,
men de syke.
Slik var Jesus og slik talte han.
Og slik sa Jesus det
gjennom David i Salme 142:
"Jeg utøser min sorg for hans åsyn.
Jeg gir min nød til
kjenne
for hans åsyn.
Når min ånd svikter i meg,
kjenner du min sti."
Salmene er en vandring
i en spenning mellom glede
i et øyeblikk,
og sorg og fortvilelse i neste.
Derfor ser mange salmer ut
som store motsetninger.
I den ene salmen skrev David
at Herren var hans hyrde
og at han ikke manglet noe.
Mens salmen foran
begyner slik:
"Min Gud, min Gud,
hvorfor har du forlatt meg?
Langt borte fra min frelse
er min klages ord."
I en salme
jubler ordene ut i glede,
i neste er
alt bare sorg.
De bibelske personene
uttrykte sin bønn til Gud
akkurat slik
de opplevde det
i øyeblikket.
Det viser oss
at dette er normalt,
og en del av det
kristne livet.
Vi ser det både i det gamle
og det nye testamente,
og slik erfarer også vi det.
Men Jesu lære risler som regn
inn i en ørken.
Gud leder oss
og tar seg av oss
på sin spesielle måte.
Han møter oss personlig
og han viser oss
dypere og dypere inn
i sin lære, sine ord
og gjerninger.
Og vi skal få erfare
at læren er av Gud.
Hans Ord risler
over våre liv,
som regn mot urter
og gress.