1.
Du bærer oss som barn på jord
i kjærlighetens hender.
Du er i håp som viskes ut
før natt og tvil du vender.
I korte glimt og skjult er du.
Vi blir hos deg og venter, Gud.
Vår lengselstro
er gjemt hos deg
som frø i dine hender.
2.
Vi lever i vår Kristustro,
men sanser
ingen spirer.
For tomheten er nattens nød
i tapets vandringstider.
Vi tørster etter å få se,
en kilde å få drikke ved.
Vi blir hos deg i tomhet, Gud,
og venter dine tider.
3.
Og midt i nattens kalde jord
er frøets liv og håpet.
I dyp av død er våre liv,
i dåpens grav vi våger
å miste alt og overgi,
og spørre
hva din godhet vil.
Din kjærlighet står opp i oss
i gjennomstrålte tårer.
Kristin Reitan
Molde 2004
Bibelen trøster.
Gud sier at
"all tukt synes vel,
mens den står på,
ikke å være
til glede,
men til sorg.
Men siden gir
den dem som
ved dette
er blitt oppøvd,
rettferdighets
salige frukt."
Hebr 12.11.
Jesu frelse
kler oss i hans
rettferdighet,
og senere får vi
mer og mer
av den frukt som
hans rettferdighet
fører fram i våre liv.
Når en troende
blir tuktet,
er det ikke straff.
Tukten er av kjærlighet.
Ordet tukt høres litt
negativt
ut.
Kanskje vi ikke har
noe godt ord for dette
i vårt språk.
Men det er som en
omsorgsfull omfavnelse
fra kjærlige foreldre.
De som ønsker å gjøre
alt til barnets beste.
Men som av og til
også må gjøre noe
som barnet ikke liker,
for å forme det.
Slik er Gud.
For oss kan det virke
undøvendig å oppleve
vanskelige dager,
det smaker ikke
så godt for oss.
Men det står i et vers foran:
"For
den Herren elsker,
den tukter han,
han hudstryker hver sønn
som han tar seg av."
Når dette skjer, er det
vanskelig å forstå
at Gud tar seg av oss.
Vi kan føle oss
som glemt.
Ja, som forkastet.
Men en troende som erfarer
dette, vil ikke gå ut av
en slik periode
uten å få se inn i hvorfor
han tar seg av oss på en for oss
så merkelig måte.
Mens vi er
i det, vil vi føle sorg.
Det synes jo som om
det bare er til sorg,
og ikke til glede.
Slik uttrykker også
Bibelen dette:
"All tukt synes vel
mens den står på,
ikke å være til glede,
men til sorg."
Hebr 12.11.
Derfor fører det oss inn i
mange vanskelige tanker
og følelser.
Og det vedvarer også,
kanskje.
Vi blir oppøvd i dette,
står det.
Så det er noe
som Herren ikke tar bort
med det samme.
Og vi opplever det
igjen
og igjen.
Men, det kommer
noe mer.
"Men siden" står det.
Siden skal vi få erfare,
ja, bli overstrømmende
glade.
Det står noe om en frukt.
Vi får se og smake
en moden frukt.
Herren har
holdt på med noe
våre liv.
Vi får se inn i noe nytt.
Noe som er større enn
de drømmene vi hadde
for våre liv.
Den frukten som
Herren fører det
fram til,
kaller han den
prøvede tro.
Det kalles også
helliggjørelse,
eller som her
i hebreerbrevet:
En salig frukt.
Vi får se og smake
hans gjerning.
Ikke en bitter
frukt.
Han som er
vår rettferdighet,
gir oss rettferdighets
SALIGE frukt.
Vi kan nok tenke
at den er en rett troende,
som slipper unna lidelse.
Men er det slik?
Stemmer dette?
Bibelen forkynner at:
"Hvis dere er uten tukt,
som alle har fått sin del av,
da er dere uekte barn,
og ikke sønner."
Og så sammenligner
Bibelen altså
det som Gud gjør,
med det som også
gode foreldre gjør:
"Vi
hadde våre
jordiske fedre
til å tukte oss,
og vi hadde ærefrykt
for dem.
Skal vi da ikke
mye mer bøye oss
for Åndenes Far,
så vi kan LEVE?"
Derfor er vi
frimodige i trengsel.
"Med blikket
festet på Jesus,
han som er
troens opphavsmann
og fullender."
Hebr.12.2.
Han skal føre oss slik at
hans kjærlighet
står opp i oss
i gjennomstrålte tårer.
Dette er til fulle
min erfaring.
Vi kan få stole på ham
midt i det uforståelige.
For han vil selv
fullføre
det verk han har begynt på
i oss.
Og dette verket
kan han bare fullføre
i vår skrøpelighet.
Han vil at vi skal være
fullstendig avhengige
av noe utenom
oss selv.
Avhengige av Gud.
Det står til og med
at det er han som skal
"gjøre det."
Han ber oss derfor om
å vente på HAM
- og det som
HAN gjør.
Vår frihet er
at vi hverken kan
tenke ut veien
eller få til noe
av dette.
Hans gjerning
er å vise oss
vår skrøpelighet,
slik at vi ser
at vi er hjelpeløse.
Slik får hans kraft
komme til!
Og slik blir alt
av Gud.
Av hans nåde
og til hans
ære!
I uforståelig sykdom,
tap og lidelse,
og det som vi kaller
å ikke få bønnesvar,
det kan være Guds måte
å lede oss på.
Job erfarte dette,
og Bibelen forkynner
han som et forbilde
og et eksempel.
Jobs bok er
en stor trøst.
Vi får et glimt
inn i et budskap.
Vi får
se Guds verk
i Jobs liv og hvilke
velsignelser han og
hans venner fikk
til slutt.
Jobs venner bøyde seg
de også til slutt,
da de fikk høre
at det var Job som hadde
talt rett om Gud.
Og da fikk også de del i
den samme tilgivelse
og frelse som Job eide.
Frukten av alt dette
ble både til helliggjørelse
for Job, og til frelse
for hans venner.
Guds plan er så
underfull, og jeg ønsker
derfor å be om å
få være i
hans vilje, selv om det
også blir slik for meg
som det ble for Job.
Også det nye testamente
forkynner Jobs bok.
* * * *
Her er bibelavsnittet
jeg har sitert fra,
i sammenheng:
Hebreerbrevet:
"Dere
har glemt
den formaningen
som taler til dere
som til barn:
Min sønn! forakt ikke
Herrens tukt,
og mist ikke motet
når du refses av ham.
For den Herren elsker,
den tukter han,
og han hudstryker hver sønn
som han tar seg av.
Det er
for tuktens skyld
at dere tåler lidelser.
Gud handler med dere
som med sønner.
For hvem er vel den sønn
som hans far ikke tukter?
Men hvis dere er uten tukt,
som alle har fått sin del av,
da er dere uekte barn,
og ikke sønner.
Dessuten: Vi hadde våre
jordiske fedre til å tukte oss,
og vi hadde ærefrykt for dem.
Skal vi ikke da mye mer
bøye oss for åndenes Far,
så vi kan leve?
For de tuktet oss jo bare
for en kort tid
slik som de fant det
rett og riktig.
Men han tukter oss
til vårt gagn,
for at vi skal få
del i
hans hellighet.
All tukt synes vel,
mens den står på,
ikke
å være til glede,
men til sorg.
Men siden gir den dem
som ved dette
er blitt oppøvd,
rettferdighets
salige frukt.
Rett derfor opp
de slappe hender
og de svake knær!
La deres føtter gå
på rette veier,
så det halte ikke
vris av ledd,
men heller blir
helbredet.
Jag etter fred
med alle,
og etter
helliggjørelse.
For uten hellgiggjørelse
skal ingen se Herren.
Se til at ingen forspiller
Guds nåde."
Hebreerbrevet 12.5-15.